Gulensaken - Betekning utgave III

NRK- Bodil Sachse

Publiseres på blogg etter at Brennpunkt er sendt

GULENSAKEN – Betenkning utgave III

Jeg fikk et spørsmål om hva jeg synes om Gulen-saken, etter at en del av saksdokumentene nå foreligger i Statens Saksarkiv i Bergen. Jeg fikk også spørsmål om hva jeg mener vil være et passende reaksjonsmønster fra familien Tvedt.

Jeg har tidligere utarbeidet en betenkning om denne Gulen-saken, men alvorlighetsgraden er etter min mening så stor at en bedre nyansering kanskje er nødvendig.

· En del visste man om i denne sak før man fikk dokumentinnsyn.

Brynjulf Tvedt var blitt drept ved et mastefall.

En avbrutt trekkline fra taubanen frem til toppen var blitt festet til en mastebardun for en provisorisk FM mast. Hvorfor dette arrangement visste man lite om.

3 mann var postert på toppen og to mann nede.

Man kjente bare til oppdraget for 1 mann, Brynjulf Tvedt.

Han hadde ansvaret for FM-antenne i provisorisk mast og FM sender plassert i provisorisk senderbygning.

Man visste at her ikke var telefonforbindelse til toppen og man visste at den forpliktende telefonforbindelse mellom nedre og øvre taubanestasjon var ute av funksjon.

· En representant fra Arbeidstilsynet i Bergen, tilsynsassistent E.Thomsen har skrevet en rapport 14.7.59, 2 måneder etter hendelse 7.5.1959.

Det fremkommer ikke om tilsynsassistenten har vært på toppen.

Politiet har tatt en del billeder av bruddstedet i fundament.

Her finnes ingen rapport fra Politiet.

Rapporten som refererer uttalelse fra et vitne skisserer lett hva som har foregått på toppen før drapet på Brynjulf Tvedt.

Vitnes uttalelse virker oppstykket og nervøst og er følgelig lite troverdig. Han føler muligens en mistanke om at han, eller begge på toppen kan ha vært delaktig i hendelsen. Han sier blant annet at de hadde ringt etter assistanse. Det er feil. Det fantes ikke telefonforbindelse fra topp. En representant fra Forsvarets radiolinjestasjon kalte opp rundemannen for assistanse ved helikopter.

Det som hendte på toppen kan muligens analyseres nærmere. Blant annet grunnen for at det ble etablert feste mellom trekkline på taubane og mastebardun, en harmløs manøvre dersom dette bare foreløpig skulle forhindre at trekkline løsnet og forsvant ned i dalen.

Rapporten av 14.7.59 avsluttes slik:

"Distriktskontoret mener at ingen andre enn forulykkete selv kan lastes for ulykken."

Tilsynsassistent E. Thomsen berører utrolig nok ikke forholdene ved nedre stasjon og forhører ingen av de to som var tilstede der.

· Det som vi vet om hendelsene ved nedre stasjon er følgende.

Taubanefører hadde ingen mulighet for å se eller høre det som foregikk på toppen, eller langs banen. I tillegg visste han utrolig nok at han hadde en taubane, som var totalt ute av driftsstand. Den var ikke kjørbar.

Taubaneføreren påbegynte likevel bevisst eller ubevisst kjøring av taubanen, rev FM masten på toppen og drepte Brynjulf Tvedt.

Taubaneføreren brøt da de to viktigste sikkerhetsregler for taubanedrift.

Konsesjonæren er Televerket og er den ansvarlige for hendelsen og drapet.

Hvordan konsesjonær vil forholde seg til fører, er i denne forbindelse uinteressant.

Behandlingen av saken og ansvarsforholdet videre, virker nesten som en usann historie.

· Direktoratet for Arbeidstilsynet må ha behandlet denne sak som en ekspedisjonssak og bare formidlet den til Televerket i Oslo.

Kanskje de mente, eller trodde at saken ikke var ferdigbehandlet.

· I Televerket er det Personalforvaltningen som er ansvarshavende og sluttbehandler denne sak for etaten.

Etter min erfaring med dette administrasjonsorgan gjennom 30 år vil jeg tro at de har sett seg fornøyd med tilsynsassistentens konklusjon:

Drap, skyldig Brynjulf Tvedt.

Saken ble aldri rettsbelyst. Fru Tvedt kjempet i 10 år, til dels med sin advokat for å få rettslig kjennelse.

Televerket innfridde aldri dette ønske. De visste at hun økonomisk ikke maktet å reise en sak mot et statlig organ.

Dersom man nå erklærer saken, eller tilfellet foreldet, fortsetter bare etatens arroganse.

Aner disse i Televerkets Forvaltning hva de har vært med på?

De har urettmessig anklaget Brynjulf Tvedt, en av sine egne, for drap.

De har dessuten styrtet familien, fru Tvedt og 3 små barn ut i intet.

Fru Tvedt forsøkte i 10 år å få en rettsbelysning av forholdet.

Televerket sa nei.

Hva bør fru Tvedt og familien i dag foreta seg, for å få en rettferdig oppreisning?

De bør gjennom en fortrolig advokat, gå til Telenor og be om en beklagelse for det som har hendt siden mai 1959 og be om en rimelig erstatning for denne forsakelse som urettsmessig har vært pålagt familien.

Haslum 2. februar 2010

Alexander Valen

Tidligere overingeniør i Teledirektoratet, Kringkastingskontoret

Referanser i forhold til min saksfremstilling:

1950/ Konstruert Taubane BKK- Fra Hamlagrø til Breiset.

1955/ Deltatt i den internasjonale taubanekongress i Roma.

1960/61 Taubaneinspektør/kontrollør ved 4 store

taubaneanlegg i Canada.

1985/90 Norges representant i ISO gruppe for masteanlegg.

Notat til Bodil Voldmo Sachse - NRK Dokumentar og samfunn

Bodil Voldmo Sachse, NRK – Dokumentar og Samfunn

Kopi: Martin Stensland

Helgelands Blad

Harald Stanghelle, politisk redaktør i Aftenposten

Notat Gulensaken

Til Bodil

Dere har sjekket Kistefjell og Reinsfjell. For Reinsfjell står mitt standpunkt klart med forbehold. For Kistefjell finner du ingen sammenheng mellom dine K. dokumenter og mitt utgangspunkt. Her er det andre paragrafer som gjelder.

Dere har også hatt kontakt med taubanefører på Håfjell. Det burde dere ikke ha gjort. Han er part i saken og er etter min oppfatning medskyldig. Her vil dere lett bli rammet av ”Arildseneffekten”, som for Gulen. Dette er en skitten sak og ingen bør i dag berøre den, uten å være villig til å få saken rettslig belyst.

Uten dette hensyn vil man i dag bare etablere nye familietragedier.

Saken i sin enkelhet er følgende: En ny mann i prosjektet, en rørlegger er tilkalt til toppen. Før start til toppen får han opplyst gjeldende sikkerhetsrutiner som sier:

· Taubanefører skal varsle til toppen når noen er på vei opp.

De på toppen vil da være forberedt på å assistere i tilfelle noe uforutsett skjer på turen opp.

Sikkerhetsopplegget til byggherre bryter imidlertid sammen og rørlegger på vei opp omkommer, han fryser i hjel.

I en situasjon som bare kan vurderes av krisepsykiater, drikker rørleggeren av medbrakt brennevin. Når dette skjer er det ingen som vet. Om det var like før han frøs i hjel, eller når det var må avgjøres ved medisinsk vurdering.

Byggherre og entreprenør lot ikke en slik medisinsk vurdering forhindre at kone og barn satt igjen uten erstatning. Den tragiske ettervirkning var også at barna i årevis fikk slengbemerkninger om at faren drakk seg i hjel.

Taubanen med telefon er en del av det generelle varslingssystem, dersom ikke vanlig telefonforbindelse er etablert. Her var taubanetelefonen ute av funksjon, altså også her brudd på konsesjonsregler. Taubanefører la derfor en beskjed på taubanevognen og kjørte til topps. Her var arbeidsgjengen gått til brakken på grunn av dårlig vær og lappen lå fortsatt på vognen da den ble kjørt ned påfølgende dag.

Etter min vurdering er denne sak klar. Rørleggeren gikk til toppen med en garanti fra Televerket/ entreprenør. Garantien fungerte ikke og mannen frøs i hjel.

Hvor vidt han drakk i dødsøyeblikket eller når han følte seg sviktet, er umulig å si. Her trengs en ekspertvurdering, men dette influerer ikke det faktum at han ble sveket. Kone og barn ble fratatt erstatning på grunn av byggherres ukvalifiserte synsing.

Hva er det som skjer i dette Televerksprosjektet? Ved taubaner på Gulen, Kistefjell, Reinsfjell og Horva, alle steder har man dødstilfeller.

· Ingen forklaringer fra Televerket om dødsfallene

· Ingen rettsavklaring

· Ingen erstatninger

Er dette kun dumskap? Det ligner mest på et bandittregime.

Aleksander Valen

28.02 -2011

Brev til NRK - Bodil Sachse

Alexander Valen

NRK- Bodil Sachse

Publiseres på http://telehistorie.blogspot.com/

For ordens skyld; Her følger nok en oppsummering over sakens karakter, grunnet sakens nye utvikling.

PROSJEKTSTYRING-Kringkastning/ Fjernsyn-1955-1990.-

Jeg ble bedt om å være med på å oppklare Gulen-saken.

Herr Taule hadde ved vårt besøk på Gulen antydet et forsøk på å forsvare skjevhetene i prosjektet ved å antyde at dette var et Pilotprosjekt.

Jeg svarte at dette var langt fra noe Pilotprosjekt.

Pilotgrupper hadde man, som Kringkastningsinspektørene fra syd til nord og mastegruppene. Konsulentkonstellasjonen må også i sitt arbeid betraktes som Piloter.

Denne arbeidsprosessen var forøvrig å betrakte som normal i forhold til andre prosjektgjennomføringer her i landet.

I forhold til sikkerhet må man være klar over at dette prosjekt og kontor hadde etter hvert 2 bygningsingeniører.

Et parallellorgan, Forsvarets Anleggsdirektorat avdeling Radio, hadde i sitt utførende organ, like mange bygningsingeniører som Radio og elektroingeniører.

Her er en vesensforskjell som nødvendigvis gir negative sikkerhetsutslag.

Jeg for står nå at Gulen bare er en brikke og at hele prosjektet dras inn i den videre diskusjonen.

Jeg skal i denne forbindelse skissere opp KONTORETS prosjektstyring og de problemer dette innebar.

Prosjektgjennomføringen for Kringkasting og Fjernsyn ble oppstartet i 1955 og var gjennomført i 1990, første fase.

Anleggene står i drift i dag med en utrolig sikkerhetsgrad, både anleggs- og driftsmessig.

Anleggene var ved avslutning verdisatt til anslagsvis 10 milliarder.

Prosjektgjennomføringen hadde stor interesse både for NRK og Televerket. De ville begge stå for ansvaret.

Rent politisk ble Televerket valgt til oppgaven. NRK så seg aldri fornøyd med denne løsning.

- Televerket opprettet et eget kontor under Radioteknisk avdeling, kalt Kringkastningskontoret, her nevnt som KONTORET.

Her ble ansatt i underkant av 50 personer, samtlige med faglig bakgrunn for Radio og Elektronikk.

Her var ingen bygningsingeniører. Her var heller ingen bygnings- eller anleggsingeniører i Televerket forøvrig.

- Her ble bygget opp 3 enheter under en kontorsjef. Anlegg/ Plan/ Drift.

I tillegg var man avhengig av enheter utover KONTORET, det var

Mastekontor, Personalkontor og juridisk, i tillegg til ytre etat.

- KONTORET hadde rimeligvis problemer med så mange nye og for hverandre ukjente ingeniører med varierende kvalifikasjoner.

- Kontorets ledernivå var meget ustabilt og dette influerte på kontorets arbeidsevne.

I omtalte periode hadde mann 7 kontorsjefer og 4 ledere for Radioteknisk avdeling.

- Prosjektet skulle nå startes opp med FORUTSETNINGER om å styre det hele etter Statens Forskrifter.

- I de første år gikk prosjektet heller dårlig. Konstruksjoner falt ned over hele landet og ulykkesratene begynte å bli ubehagelige.

- I ly av den ubestridte stridsmann, gikk man til departementet og oppnådde betraktelige tillatelser for avvik fra de alminnelige forskrifter. Neumann kom fra NRK og aksepterte aldri denne Televerksordningen.

Televerket godkjente ikke nevnte avvik, men administrasjonen var begynt å bli lei av alle prosjektproblemer. Ref. Gulen-saken.

Man etablerte nå en prosjektordning, mot Televerkets instrukssystem som følger:

- 3 suverene hovedentreprenører ble valgt ut, disse konkurrerte i hvert tilfelle. Disse firmaer gjorde hver for seg en utrolig arbeidsinnsats, enten dette var på Trolltind eller Kistefjell.

- Man hadde dessuten meget omfattende arbeidsoppgaver ved hver stasjon, blant annet ventilasjons- og elektriske anlegg. Ingen av disse oppgaver kunne gjennomføres uten et etablert kontrollsystem. Dessuten ville vi hatt null kontroll på disse aktørene som måtte gjøre oppgavene etappevis.

- Her ble nå etablert supergrupper fra 2 firmaer, som hadde topp kvalifikasjon, og utførte oppgavene uten kontrollsystemer. Dessuten var disse gruppene fjellvante og kjørte sitt eget løp.

- Anleggene ble bygget opp i som forutsatt, men her var mange andre aktører ved anleggene. Folk i master, antenner og tårn, samtidig med aktører på bakken. Dette var selvfølgelig risikofullt.

- Denne løse sikkerhetsfaktor kunne ordnes ved at man etablerte en ingeniør eller oppsynsmann på toppen for alle anlegg som var under oppføring. Denne ingeniør kunne også koordinere persontransport opp og ned fra fjellet ..

Svaret var nei, her var intet behov.

- Vi var delvis fornøyde med den etablerte ordning, men forskriftsparagrafene hang over våre hoder.

Mange var nå trygge og fornøyde, men så dukket det opp en ny leder for Radioteknisk avdeling. Han var nr.4 og Televerksmann i sinn og skinn.

For å markere dette, sa han i et foredrag: Til nå har det vært KONTORET/ NRK. Fra i dag er det Televerket NRK.

Henvendt til meg sa han, og i dag er det Statens Forskrifter.

Jeg visste at fra nå av var jeg på tynn is.

- Vi hadde bare to store prosjekter igjen. Storhogen i Sogn, et stort tårn og Vega på Helgeland. For det siste hadde vi hatt omfattende meteorologiske observasjoner, som viste at klimaet her var trefold i forhold til gjeldende beregningsforutsetninger

Et stort tårn var bygget og dette måtte nå gjennomgå meget omfattende forsterkninger.

- Konkurranse etter forskriftene ble gjennomført og lykkeligvis ble Vega gitt til Veidekke. Et toppsolid firma og en utmerket jobb .

Etter ferdigstillelse fremla direktøren i firmaet et rettslig krav, et force majeure krav i forhold til klima. Han fikk intet gehør. I realiteten hadde vi selv over lange perioder ved observasjoner registrert et klima her, som var langt over det normale.

Oppgaven ble utført meget tilfredsstillende, men firmaet tapte store penger.

For Storhogen i Sogn vant et stort stedlig firma. Midt i denne byggeperiode fikk vi forelagt et rettslig krav fra firmaet. Firmaet ble møtt med et rettslig motkrav. Firmaet gikk konkurs ved et uferdig tårn.

- Dette var etter Radioteknisk Direktør sin oppfatning, den riktige måte å gjennomføre prosjektene på.

- Jeg kunne nå også skrive om den eksklusive konsulentgruppen som raderte ut de alminnelige tekniske forskrifter som var gjeldende.

Her var gjennomgangsfaktoren ”Sikkerhet”.

- Jeg kunne også skrive om den første Radiotekniske direktør som ikke lot oss bygge vei til toppen før anlegget var ferdig.

Dette var Gamlemstveten hvor vi hadde de største bardun- og ståltransporter noe sted.

- Jeg skal til slutt meddele min forbauselse (sikkerhetsmessig) over den gamle sikkerhetsinstruks i bokform, som du nå har fått tilsendt.

- Noen betrakter, etter alle disse samtaler, Gulen-saken som spesiell. Den er innfløkt, men ikke spesiell.

Jeg skal her fortelle følgende:

· Taubaneulykken – Kistefjell

Konsesjonshaver er skyldig i drap.

Ved nedlegging av den tunge taubanekabel skal hele traseen, hvor kabelen kan falle, være under kontroll.

Her kan også være turister eller nysgjerrige.

Forøvrig legger man ikke ned en tung bærekabel, som muligens skal gjenbrukes.

Man firer ned kabelen med bremsespill.

Hvor er instruks?

Televerket er her skyldig i drap.

· Taubane Håfjell – Ulykke med barn

Konsesjonshaver er skyldig i drap.

Konsesjonsregler sier at plassen skal være avstengt og under kontroll.

· Taubane Reinsfjell -1 forulykket

Dersom taubanen er kjørt av en godkjent person under konsesjonshaver, så er dette også et drap under konsesjonshavers ansvar.

Dersom taubanens drift er stjålet og kjørt av andre, så er dette et annet og uavklart forhold .

Under ansvarsforholdet kommer også generell beskyttelse av taubaneanlegget.

Jeg var også interessert i disse tre tilfeller i tillegg til Gulen-saken, men jeg fikk munnkurv. Det var et annet kontors ansvar.

Ovennevnte, også sett i sammenheng med tilsynsassistent E.Thomsen Rapport fra Gulen-tilfelle, forteller meg at dette ikke var en helt god byggherre.

Prinsipielt mener jeg at Gulen-saken burde blitt vurdert som selvstendig sak, uten forstyrrelser fra hele prosjektet .

En avgjørelse her ville senere kunne ha innflytelse på andre saker.

Haslum, 16.desember 2010

Alexander Valen

Brev til Norkring 6. desember 2010

Alexander Valen

NORKRING

Kontorsjefene Fjelldal/ Vågsdal

Vedlegg: Betenkning ved A. Valen (utgave II) 6.12.2010

Med gjenpart til:

NRK Bodil Sachse, Samtlige deltagere ved Norkringmøte 9.12 . 2010

Publiseres også på http://telehistorie.blogspot.com/

Valens inntrykk og meninger

Det var hyggelig å møte kollegaer. Teknokratenes doseringer går meg stort sett forbi, men de store vyer i kontoret er interessante .

For min del kunne jeg tenke meg korte innlegg fra de ferske pensjonistene, gjerne fra Johnsen. Her må ha vært en interessant utvikling fra den gang man hadde de friske og forvirrede fraspark fra det tidlige Plankontor.

Wallands orientering var meget interessant, dette er nesten fantastisk. Husk i denne forbindelse at det var disse superkonsulentgruppene som forandret og justerte beregningsforutsetningene for fjellanlegg.

Jeg vil da minne om at Kringkastningskontoret fikk et meget oppsiktsvekkende brev fra DNMI hvor kontoret tildeles ære for vidsyn. Kontoret var med på å opprette tre meteorologiske observasjonsposter. Store prosjektjusteringer er skjedd etter dette.

Walland viste ”Neumanntårnene”, med en viss prosjektironi. Den ukjente historie bak disse småtårn ville kanskje visket ut det lille glis.

I begynnelsen av sekstiårene oppstod en ny type senderanlegg . Valen/Qvigsta/Stensland-prosjektet. Fungerer disse anleggene så bra at de ikke behøver å nevnes? Det var: Flatbygg-Mast/ Flatbygg-Tårn/ Tårnanlegg.

Det gledet meg stort da Stensland kom frem til Gulen forleden dag, invitert av NRK. Han ble på toppen møtt av driftspersonell som ga tydelig uttrykk for tilfredshet med anleggstypene og den fantastiske fleksibilitet de har.

Takk til Stensland er også takk til oss andre, som var sammen om å sy dette i hop.

Ved denne bemerkning om Stensland og Gulen, fortsatte jeg forsøksvis å orientere om Brennpunkt sitt besøk til Gulen. Jeg ble imidlertid avbrutt av herr Vågsdal, som meddelte at man hadde tatt dette til orientering.

Også som pensjonist ville jeg forventet en form for dannelse.

Videre må det være klart at dere ikke bare har tatt denne sak til orientering, men engasjerte dere på en måte som i høy grad undret meg. Først var det dette om og men om transport som resulterte i at en våken journalist fra NRK engasjerte et helikopter.

Stensland ville gjerne ha med den utmerkede Sivertsen fra Bergen drift av sikkerhetshensyn. Norkring sa nei og sendte med en mediamann, herr Taule fra Broadcast.

Jeg hadde en telefonsamtale med denne Taule, som meddelte at han ikke hadde aning om den omtalte utbyggingshistorie.

Taule, som var en hyggelig kar, ble med helikopteret til toppen hvor en del filming ble satt i gang. Her fremkom en del interessante bemerkninger til forholdet mellom nåværende administrasjon og fortiden.

- Men hva er grunnen til denne interesse fra NRK i dag?

Kringkastningssjefen hadde fått informasjoner vedrørende prosjektets historie og ville ha nærmere undersøkelse.

Videre på toppen av Gulen viste det seg at herr Taule hadde fått instruks fra Norkring om kort sagt å forstyrre forestillingen.

Denne uvitende mediemann begynte foran kamera å fortelle, at man i denne forbindelse måtte være klar over at dette var et pilotprosjekt, som altså skulle kunne tåle urenheter eller feilskjær.

Jeg svarte at dette ikke var noe pilotprosjekt som skulle kunne gi oss disse friheter.

Det var tre pilotprosjekter, to av dem utenfor kontorets styring og ansvar.

- Den såkalte inspektørgjengen som holdt alle provisoriske og permanente anlegg i drift de første tiår

Kringkastningsinspektør Brynjulf Tvedt var en av disse pilotfolkene.

- Det såkalte mastekontor med disse supermontørene som uten bråk fløt over hele fjellandet og monterte master, antenner og digre plastkonstruksjoner.

- Så var det konsulentgruppen med DNMI som medlem. Dette var vår øyesten. Beregningsforutsetningene var noe helt annet etter at denne gruppe fikk frihet uten straffeansvar, og mot de klassiske omtalte forskrifter.

Dette var pilotprosjekter. Vi andre, under den nye kontoradministrasjon, hadde et stort problem, -BØYGEN- i Televerkets Administrasjonssystem.

Jeg skal være brutal her og bare vise til dagens vedlagte betenkning over den første taubaneulykke, Gulen 1959. Denne sak skulle kunne belyse en del av den totale uvitenhet.

På toppen fortsatte man med løse kommentarer fra herr Taule. Disse er forøvrig ikke verdt å referere.

Grunnen for at man har den store interesse for Gulen, er det at dette er et av de første senderprosjektene og dessuten hadde man her den første taubaneulykke som helt fra den gang i1959, har hatt et undrende skjær over seg. Hva hendte egentlig den gang? Nå vet vi det.

Dokumentasjonen til denne ulykkessaken er nå endelig kommet til rette i Statsarkivet i Bergen . Dette er en kopi fra Arbeidstilsynet i Oslo. Originalsaken er ennå ikke kommet til rette.

En betenkning er utarbeidet 6.12.10 (Rev. Il) over denne ulykke, på bakgrunn av ovennevnte dokumenter og de informasjoner som har ligget på bordet siden den gang.

Det som er overraskende og interessant er at dette ulykkestilfelle med døden til følge, aldri ble rettsbelyst.

Tilfellet ble undersøkt og fremlagt i rapportform ved en sekretær fra Televerket i Bergen. I denne rapport ble Brynjulf Tvedt dømt skyldig.

Et av spørsmålene her er om denne saken kan betraktes som foreldet, når her ikke har vært rettsbehandling, altså ingen sak.

Jeg berører dette kapittel her, for jeg går ut ifra at mange av mine kollegaer har vært undrende over dette lukkede ulykkestilfelle.

Haslum, 6.desember 2010

Alexander Valen

Rapport om arbeidsulykke ved Gulen Kringkaster 1959 - Betenkning v. Alexander Valen

ARBEIDSULYKKE VED GULEN SENDER STASJON 7.5.1959

MED DØDEN TILFØLGE

BETENKNING VED A. VALEN (Utgave II)

Saksdokumenter (6ark) har vært borte fra Statsarkivet i Bergen i mange år. De ble utlånt og kom aldri tilbake.

Arbeidstilsynet i Oslo fikk saken tilsendt i 1959. Disse dokumenter ble tilsendt Statsarkivet i Bergen i 2008.

Originaldokumentene fra saksbehandler i Televerkets Distriktsadministrasjon i Bergen er ikke funnet.

Man kan ikke se om Politi eller annen rettsinstans har vært med i forhør eller domsavsigelse.

Gjenpart av dokumenter er sendt til Sogn Politikammer.

Forhører og domsfeller i saken er tilsynsassistent E. Thomsen fra Televerkets Distriktsadministrasjon i Bergen.

E. Thomsen er Konsesjonshavers representant og er den eneste som forhører.

Han forhører bare en av 2 mann på toppen og erklærer på denne bakgrunn den døde som skyldig i ulykken.

Det gjentas at mann 2 på toppen ikke ble forhørt, slik at man kunne ha kryssjekket deres uttalelser.

På toppen var det bare 3 mann. Her var ingen telefonforbindelse mellom stasjon på toppen og bygdas sentral.

Opprinnelige telefonforbindelse mellom nedre og øvre taubanestasjon hadde vært brutt i lang tid.

Den som er forhørt sier at de to ringte og fikk fatt på Helikopter. Dette er ikke helt korrekt. Forsvarets radiolinjemann i egen stasjon på toppen fikk radiokontakt med Rundemannen ved Bergen.

Den refererte samtale på toppen mellom E. Thomsen og den ene av 2 er så usammenhengende og utrolig at den ikke skal refereres her.

En ting er sikkert, at dersom den avdøde Brynjulf Tvedt hadde oppført seg og sagt det som refereres, så kunne ikke han ha vært normal. Da måtte de to andre ha reagert på dette mønster og ikke fortsatt i dette usannsynlige arbeidsmønster som nå fortsatte.

Det som også er interessant fra nå av, er at forhørsmann E. Thomsen ikke følger den videre utvikling etter at de to sigelig har fått beskjed om å gå ned på knausen, flere hundre meter fra stasjonen, for å hauke til taubanekjører 1,5 km. nede i dalen.

Hva som ble hauket og hva som ble forstått vet ingen i dag.

I denne fase av saken har allerede E. Thomsen gitt all skyld mot mannen i masten . Brynjulf Tvedt var forøvrig en anerkjent antennemann som tidligere hadde hatt sin stilling ved Fredrikstad Kringkaster, hvor man hadde en meget omfattende antennepark .

Det som skjer nå er det virkelige tragiske i saken. Denne taubanekjører som er Konsesjonshavers mann har kanskje hørt noen haukelyder fra fjellet, og på dette grunnlag starter han opp taubanen.

I dette øyeblikk bryter Konsesjonshavers representant (taubanekjøreren) konsesjonslovens strengeste lovbestemmelser som sier:

- Taubaneanlegget skal være helt driftsklar før kjøring starter opp .

- Taubanen skal ha kommunikasjon mellom nedre og øvre stasjon på taubanen før kjøring kan begynne.

Dette er de groveste konsesjonsbrudd. Konsesjonshaver er Televerkets Distriktssjef i Bergen eller Teknisk Direktør i Televerkets sentraladministrasjon.

Det som er den klare kjensgjerning her, er at disse tre på toppen kunne finne på hva som helst av dumheter ut i fra uvitenhet eller annet. De ville ikke under noen omstendigheter være ansvarlige for en slik ulykke. I Taubaneverden kan der ofte skje mye dumt og rart, som i dette tilfelle hvor det er umulig å følge en tankegang som

har vært utgangspunktet for disse krysskoblinger.

Ved en så stor driftsforstyrrelse som det her er tale om, er det en instruksmessig forpliktelse at driftsansvarlig sjekker ut banen.

I henhold til ovennevnte paragrafer er her en skyldig i Brynjulf Tvedts fall og det er Konsesjonshaver eller konsesjonshavers representant, i henhold til ovennevnte paragrafer.

Denne ulykkessaken på Gulen er klassisk og renslig i ansvar. I Televerkets vanlige stil den gang, sender man en sekretær, som sannsynligvis aldri har sett en taubane, etter å forstå fra hans forhør.

Denne mann forhører en forvirret person som i realiteten ikke har noe med taubanen å gjøre. På dette grunnlag dømmes en tredje person, den døde, som heller ikke har noe med taubanen å gjøre .

Jeg vil igjen påpeke at denne domsmann ikke brakte Politi eller annen domsmann inn i saken.

Politi har senere vært på toppen og tatt noen detaljerte og totalt uinteressante bilder av et ødelagt fundament. Ikke bland mastefundamentet inn i denne selvfølgelige sak.

- BRYNJULF TVEDT er uskyldig dømt.

En rettssak i dag må baseres på at denne sak har vært i protest fra dag en.

Fru Tvedt sloss i 10 år for å få rettsbelysning som grunnlag for erstatning.

Kringkastningskontoret fortsatte protestene på grunnlag av urimelighet og uforståelse. Dette startet opp tidlig i sekstiårene.

Statsarkivaren i Bergen gjorde en utmerket jobb for å finne sakens dokumenter. Han meddelte etter hvert at saksdokumentene var tatt ut av arkiv og ikke brakt tilbake.

Jeg skrev først til Juridisk i Teledirektoratet og siden brev til Telenor, Juridisk avdeling.

Jeg fikk aldri svar. Mitt spørsmål var om de kunne ta saken opp på et prinsipielt grunnlag. Intet svar.

Jeg skrev samme forespørsel til Arbeidstilsynet Oslo og svaret her var at de trengte en anmelder.

Jeg har engasjert meg i denne sak siden 1961 på følgende grunnlag.

- Jeg var først på Brosviksåta i 1954. Dette besøk vedrørte utbyggingen av den første permanente radiolinje her i landet.

Strekningen Oslo - Bergen og Bergen - Trondheim.

- Videre er dette ulykkestilfellet det eneste i prosjektet, hvor man i ettertid ikke har hatt full oversikt over hendelsesforløp og skyldforhold.

- Dessuten har jeg over en toårs periode vært inspektør ved oppføring av 4 tunge person taubaner i nord - og midt-Canada.

Dette vedrørte også telekommunikasjonssektoren.

Haslum, 6.desember 2010

Alexander Valen

Den videre utvikling i Televerkets sikkerhetsfilosofi i taubanesaker.

- Ved 3 andre ulykker ved taubaneanlegg etter Gulen hadde mann 3 dødsfall.

- Dersom Gulen-saken hadde blitt rettsbelyst i 1959, så ville man blitt henvist til et klart rettsystem ved videre taubanedrift.

- Siste dødsfall var i 1967.