Bardunert mast på Tryvannshøgda og Oslo Vinterparks nye skianlegg for barn

Oslo Vinterpark har etablert nybegynneranlegg for barn og unge innenfor dødsonen til Telenors bardunerte mast på Tryvannshøgda.

Oslo kommune har gitt tillatelse til Oslo Vinterpark, men Telenor har unnlatt å klausulere den usikrede dødsonen i forbindelse med etableringen av bardunert mast på 209,5 meter.

Formann i IASS arbeidsgruppe for "Mast og Tårn", Ulrik Støttrup-Andersen skriver om bardunerte master:

-There are many challenges for the engineers associated with this tall and slender structures, and many

experts have stated that “a guyed mast is one of the most complicated structures an engineer may be faced

with”. This statement is unfortunately underlined by the fact that the number of collapses of masts is

relatively far greater than for other types of structures.-

Brev til Telenor Broadcast

Alexander Valen

Kolleveien 20

1344 Haslum

Telenor Broadcast

Att. Terje Hopaneng

TRYVANNSTÅRNET OG NY 209 METER BARDURNERT MAST

Referer mitt brev til Standard Norge 30.12.11 med gjenpart til Telenor og brev fra Telenor 10.01.12.

Brev fra Telenor 10.01.12 sier at Telenor fikk Oslo kommunes godkjenning til å bygge omtalte mast i 1996.

Det som imidlertid her er problemet er at Telenor ikke meddelte om klausuleringsforholdet innenfor dødsonen til masten i år 2000. Dette er flere år før Oslo kommune aksepterte Oslo Vinterparks byggeaktiviteter inne i dødsoneområdet til omtalte masteanlegg.

Telenor var konsultativt engasjert i denne dødsoneprosess i Askøysaken som løpte mellom 1995 og 2000. En tvist mellom NRK på ene side og Telemuseet og Riksantikvaren på den andre.

Konklusjonen var i prinsipp bindende for alle bardunerte mastekonstruksjoner.

På dette tidspunkt var det bare Askøyanlegget som var belastet med dette dødssoneforhold.

Bestemmende referanse er Miljøverndepartementets vedtak i Askøysaken og videre behandlingsprosessen ved en 200 meters mast i Århus.

Oslo kommune er her tydeligvis ført inn som en del i dette skyldspørsmålet og vil få gjenpart av denne sak. Det samme gjelder for Oslo Vinterpark innenfor mastens dødsone. Her ligger de i dag inne i dødsonen uten noen form for forsikringsdekning. Noe som skulle fremkomme klart fra den mangeårige tvistesak, referert i Bergenspressen.

Jeg vil anbefale Oslo Vinterpark å engasjere juridisk hjelp i denne forbindelse.

Begrepet ”isnedfall”, som benyttes av Telenor er et forsøk på å bagatellisere saken. Problemet er av helt andre dimensjoner, som det også skal fremkomme her. Forøvrig bør man også forstå at isnedfall ikke er begrunnelsen for myndighetenes klare standpunkt i Århus.

Dersom Telenor ikke fatter de mange sikkerhetsproblemer som er oppstått ved etableringen av denne Masten, midt i Oslos gigantiske vintersenter for barn og voksne, så skal jeg her etterhvert gi en nærmere forklaring på dette.

Dette masteprosjekt er bygget opp av noen med uoversiktlige forutsetninger og jeg aner at her kan være et hastepåtrykk fra ytre interesser.

Ingen har oversikt over dette i dag og kan gi en rasjonell forklaring.

Underlig når man vet at Tryvannstårnet var tilrettelagt, med nye investeringer for en planlagt samlet installasjon, også for TV2.

Prosjektet, som det står i dag med den bardunerte masten, var formelt avvist av Forsvarsdepartementet i 1954 på sikkerhetsmessig grunnlag.

Masten står der i sentrum for et oppblomstrende skisenter for barn og ungdom. En kombinasjon som på sikt ikke kan aksepteres.

Grunnene for at en bardunert mast av denne karakter og høyde aldri kan gis 100% sikkerhetsgaranti, derfor dødsonebegrepet, er blant annet følgende:

• Usikkerhet i bardunknutepunkter hvor en liten kraftubalanse i bardunforholdet kan være grunn for mastebrudd. Ref. 648 meter relativt ny mast i Polen som brøt sammen.

• Boltebrudd, spesielt der hvor man benytter høyverdige bolter uten inspeksjon. Flere tilfeller her.

• Nullstavsystemer som er ømfintlig for stødige vibrasjoner. Ref. Sveioanlegget.

• Lokale isnedfall fra installasjoner og barduner til sensible konstruksjonsdeler. Ref. Nordhue hvor toppdel av mast ble slått 15 gr. skjev.

• Lokale sensible korrosjonskader er ofte grunn for sikkerhetsreduksjon. Ref. Tromsømast som ble hasterevet av denne grunn.

• På tung mast i Bremanger har man hatt nesten uhell grunnet forankringsutglidning i fundament.

• Usynlig degenerering av bardunsystemer ved kontinuerlige vibrasjoner uten oversikt. Ref. Boknmasten

Dette er generelt for tunge master som igjen kan refereres til flere hundre mastefall internasjonalt.

Spesielt skal her refereres til fall av en 648 meters mast i Polen.

Mastefall i Sverige, Finland og Norge og en lang rekke med nestenulykker i Norden.

Disse forholdene ved spesielt tunge bardunerte master, er grunn for at man har etablert såkalt dødsone. Et arrangement som internasjonalt er innbygget som en selvfølgelighet.

For å forstå dette må man ha erfaring med å etablere bærekonstruksjoner.

Eksempelvis bygger man selvbærende tårn for å oppnå 100% sikkerhet, som ved Tryvannstårnet, Ulrikken i Bergen og Tyholt i Trondheim.

Her er ved alle disse stedene folkevandringer i helgene, som betinger hensyn ved blant annet isnedfall.

Man må innse at forholdene opp mot skisentrene ved Tryvann nå er mer enn kritisk. Offentlig vei frem til Oslo Vinterpark er delvis lagt gjennom død- og isnedfallsonen fra den bardunerte masten.

Skal gående og kjørende publikum på vei til Oslo Vinterpark bare få et varsel, eller skal veien stenges i isningsperioder?

Tryvannstårnet ble prosjektert og bygget ved Forsvarsdepartementet og NRK ble belastet med 50% av anleggsutgiftene.

Anlegget ble senere, i åttiårene videre tilrettelagt, med tilleggsinvesteringer for etablering også for TV2.

Noen har nå avkledd og evakuert tårnet. Ingen i Telenor kan i dag svare hvorfor og som nevnt visste ingen ansvarlige i NRK eller Norkring (Telenor) noe om denne prosess i 2009. Løpet var da kjørt.

Spørsmål i dag ovenfor Telenor er, hvorfor skjedde denne avsikring?

Som fortalt så er denne 200 meter høye stålkonstruksjon et meget ubehagelig fremmedelement i den stadig økende interesse for vinteraktiviteter rundt denne populære kolleryggen ved Tryvann.

Et tankeeksperiment for å vise Telenors uforståelige handlinger i denne sak.

Man bygger en 200 meter høy bardunert mast over hoppbakken i Holmenkollen og plasserer ”Fare for isnedfall” skilt i alle benkerader. Det ville være absurd.

Men det er jo akkurat det Telenor har gjort i åsryggen ved Tryvann.

I dette vakre området øst for Tryvannstårnet har Oslo Vinterpark bygget opp et skisenter for barn og ungdom av de helt store dimensjoner med taubaner, skitrekk, utforløyper og til og med en omfattende servicebygning, hvor også et konditori skal flytte inn.

I senter av dette vintersportsområdet med et så stort omfang av aktiviteter har Telenor gjort det absurde. De har bygget en 200 meter usikret mastekonstruksjon også med forståelse for at dette kan være et meget enkelt terrormål, med bardunforankringer i offentlig veikant.

Man innser altså at denne masten er et terrormål, men bortforklarer dette problem med at man har elektroniske reserver for disse funksjoner som vil fungere ved et eventuelt mastehavari. De har tenkt, det forstår vi, men her finnes ingen erstatning eller reserver for de ungdommer som måtte befinne seg i denne havari- eller dødsone.

Dette er det store problem ved dette sikkerhetsmessige samrøre.

Alt dette samrøre mellom meget omfattende vinteraktiviteter og denne søkte og unødvendige mastekonstruksjon virker faktisk absurd.

Det er en umulighet å respektere denne dødsoneregel med de enorme vinteraktiviteter som foregår i dette forutsatte klausulerte området på hele 120 mål og som i henhold til Askøyerfaring er uten forsikringsdekning.

Forsvarsdepartementets instruks til NRK om å forlate dette området har ikke opphørt og skulle vel da respekteres.

Hva slags interesseomfang for vinteraktiviteter snakker vi her om?

I vinterperioden med aktiviteter hver fredag, lørdag og søndag mener man at samlet besøkstall vil være av samme dimensjoner som ved et hopprenn i Holmenkollen.

Forstår man da dette absurde, med denne interessekonflikt rundt dette fremmedlegeme- den bardunerte 200 meters masten?

Telenors ansvarshenvisning til Oslo kommune bør avklares. Telenor har vært involvert i dødsonesaken på Askøy helt fra 1995. (ref. rapport)

Videre bør juridiske forhold avklares mellom Oslo Vinterpark og Telenor.

Dødsone avklaring relatert til kommunens approbasjoner for utbygging er et viktig spørsmål og om det her i denne dødsone er forsikringsdekning.

Det var klart i den mangeårige mediedekning i Bergenspressen at forsikringsselskapene var lite interessert, dersom de to master på Askøy ble bibeholdt. Begge mastene på hver 150 meter ble revet i 2000.

Telenor har i denne sak foretatt en rekke alvorlige feildisponeringer. For det første er det null sikkerhet i forhold til terror og dessuten alvorlige forstyrrelser av vinteraktivitetene i området, som også må sees i relasjon til død/havarisone for bardunert masteanlegg.

Telenor bes trekke seg tilbake til Tryvannstårnet og på den måte ta konsekvenser av feilgrepet.

Jeg står til disposisjon.

Haslum den 25.januar 2012

Alexander Valen

http://telehistorie.blogspot.com

Gjenpart sendes:

• Oslo kommune, juridisk avdeling
• Oslo Vinterpark
• Statsministerens kontor ved Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
• Justisdepartementet ved Justisminister Grete Faremo

Satelittbilde over bardunert mast med inntegnet dødsone

Satelittbilde over området hvor 209,5 meter bardunert mast er etablert ved Tryvannshøgda.

Den røde sirkelen markerer dødsonen for den bardunerte masten.

Byggeprosjekter/ Skianlegg er Oslo Vinterparks nye anlegg for barn og ungdom.

Bardunfundament i veikanten

Bilde fra Google Streetview som viser 1 av 3 bardunfundamenter plassert i veikanten til Tryvannsveien, som er offentlige vei til Tryvannshøgda.

Brev til Standard Norge

Alexander Valen

Kolleveien 20, 1344 Haslum

STANDARD NORGE

Prosjektleder Rune Sandvik

Gjenpart: Telenor-Broadcast

"NORSK STANDARD –TRYVANNSHØGDA - NY 200 METER MAST "

Under henvisning til Deres brev av 19.12.11 ser jeg at Tryvannssaken vil bli overført til standardiseringskomiteen for Laster på konstruksjoner.

Jeg vil her fremlegge ytterlige informasjoner om denne sak, men først en enkel skisse over ekstremtilfeller hvor man har overskredet de gjeldende forskriftsystemer gjennom utbygning av kringkastingsanleggene i perioden fra 1950 årene.

ASKØY AM-stasjon.

Norsk Telemuseum hadde i syttiårene store planer om å verne eller frede kringkastingsanlegg og radiolinjeanlegg.

Det mest attraktive prosjekt var Askøy AM - stasjon, ført opp tidlig i trettiårene og i funksjon frem til 60-70 tallet.

Anlegget var intakt med en verdig senderbygning med komplett utstyr og et antenneanlegg med 2 -150 meter høye master forbundet med antennestrekk.

I samarbeid med Riksantikvaren var nå planen til Norsk Telemuseum å frede Askøyanlegget.

Betingelsen for fredning var at anlegget ville være stabilt og sikkert på lang sikt.

Spesielt vedrørte dette masteanlegget, som rimeligvis var den sensible part i systemet.

Ekspertisen i dette tema var kringkastingskontoret.

Relasjonene mellom dette kontor og museet var låst og følgelig ble det gjort henvendelser til svenske driftsorganisasjoner og lavere ledd i Televerkets driftssystem, samt konsulentfirmaet Multiconsult.

Her var løpende feider i denne saken mellom Norsk Telemuseum/ Riksantikvaren og NRK i fem år.

Forutsetning for fredning var at eier skulle videre finansiere. Dette var NRK.

Anlegget ble totalt fredet i år 2000 ved Miljøverndepartementet.

NRK forlangte nå full inspeksjon av hele masteanlegget, demontering av alt stål og inspeksjon ved Rambøll & Hannemann (R&H).

Miljøverndepartementet innkalte nå til avklarende møte med følgende: Norsk Telemuseum/ Riksantikvaren, NRK, Multiconsult og Valen.

Ulrik Støtrup Andersen (R&H) og Alexander Valen fant det riktig å lage en betenkning om hovedproblemet i denne sak.

Vi var begge medlemmer av ISO gruppe for vurdering av islaster, Ulrik Støtrup Andersen som formann.

Vi innså at dette problem på Askøy var helt særegent, nemlig det utrolige å ha bygget i dødsonen under bardunerte master .

Her må ha vært et forvaltningsmessig virvar.

Ingen andre steder i landet, med de mangfoldige mastekonstruksjoner, heller ikke internasjonalt kunne man finne tilfeller som dette.

Grunnen for vår betenkning, var som tidligere oppsummert, de mangfoldige mastesammenbrudd som var registrert internasjonalt. Dette var også i Finland, Sverige og Norge og dessuten et titalls nestenulykker i Norden.

Betenkningen som ble utarbeidet var av generell karakter.

Som forklaring og som et unnskyldende moment for bosetterne på Askøy, var at de alle hadde fått klare forestillinger fra myndighetene om at stasjonen var ute av drift og at mastene skulle rives.

Så kom Riksantikvaren og Norsk Telemuseum.

De følte seg alle bondefanget og fortvilet. I dødsonen er ikke noe levelig sted.

Betenkningen var i første omgang myntet på denne situasjon og de fortvilte huseierne. Ellers håpet vi på at betenkningen skulle kunne vurderes på en totalt saklig basis, aktivitet eller ikke innen dødsonen til de bardunerte master.

Tilbake til møtet i Miljøverndepartementet, som var styrt av en Avdelingsdirektør med nødvendige fullmakter.

Etter tekniske orienteringer fra Multiconsult ble betenkningen fremlagt.

Uten diskusjoner ble fredningsvedtaket hevet og det ble varslet om at masteanlegget skulle fjernes.

År 2000-Mastene ble revet, fredningsvedtak ble hevet og ny fredning ble etablert for komplett stasjonsbygning.

Et interessant tilfelle er det at saken var avklart lenge før møtet i departementet.

Årelange diskusjoner i media med kart- og skisseorienteringer hadde gjort det klart for forsikringsselskapene at de ikke ville være med på denne karusellen.

Etter disse erfaringer og departementsbehandlingen må man forutsette at teleorganisasjonene er bevisst og forstår den totale usikkerhet man har ved å ikke være konsekvent varsom.

Dødsonebegrepet må respekteres som et sikkerhetsbegrep.

Noen ord om ekstremsituasjoner ved utbygning av kringkastingsanleggene gjennom nærmere 40 år.

Utbygningen av kringkastingsanleggene ble et mer omfattende prosjekt enn det man ante i 50-60 årene.

Taubaner, provisoriske master, kraftlinjer mm. ble i mange tilfeller feid bort før første år var omme. Alt bygget etter daværende forskriftsystemer.

Hele prosjekter var til tider ren massakre, både menneskelig og prosjektmessig.

Meteorologisk institutt hadde ingen kapasitet til forskning på dette området.

Følgelig fulgte en del fundamentale feilvurderinger, Lønahorgi og Gamlemsveten som eksempler. Underlig nok resulterte dette i en betraktelig overdimensjonering av stasjonen på Gamlemsveten.

Man var blitt skremt ved sin uvitenhet.

Et tilfeldig og lykkelig treff var at man kom i kontakt med konsulentfirmaet Rambøll & Hannemann, et suverent treff.

De var begge relativt unge da de her ble engasjert og fulgte prosjektene med visdom og glød i 50 år, ja faktisk hele livet ut.

Man møtte de store problemer ved anvendelse av de norske forskrifter og erfaringsmateriell. Spesielt ved konstruksjon av tunge betong-og ståltårn og bardunerte master.

For å gi disse forhold bedre oversikt ble det opprettet meteorologiske stasjoner på Vega, Vealøs og Gaustatoppen.

Ved det tunge betongtårnet på Vega oppdaget montører i tårnet, underlige musiserende toner, varierende etter vindstyrken.

Låtene fikk navnet, Vega-konserten .

Musikktonene var en konsekvens av betongknusing.

Dette ble selvfølgelig en kritisk byggefase, før man fikk trukket en ekstra betongvegg mot den bestående, sammen med forsterkning av fundament.

Avansert meteorologisk utstyr montert på toppen registrerte veritable vindstyrker opp til 75 m/sek. Den store overraskelsen var i tillegg til vindstyrken, de veritable støtfaktorer relatert til Vegatindene.

Teorien fortalte at et maks vindstøt underbygget av Vegatindene ville kunne bryte ned betongtårnet før forsterkning.

Data fra hele saken er protokollført og publisert i tekniske tidsskrift.

Ansvarlige:

• Sintef-JJJ
• Bonde & CO - Gunnar Folkestad
• Rambøll & Hannemann
• Meteorologisk institutt - Harstvedt

Det som for Meteorologisk institutt ble like interessant og utfordrende som høyevindstyrker, var nye tanker og erfaringer ved turbulensintensiteten.

Effekten overskred tidligere teorier i en ubehagelig grad.

To tilfeller skyldes denne overraskende effekt.

1) Gaustatoppen; Selvbærende tung plastinnkledd stålkonstruksjon.

Her ble prof. Hannemann installert på Gaustablikk med en instruks;

”Redd mastekonstruksjonen”. På dette tidspunkt hadde man registrert 35 mm sprekker i hver av de tunge bunnvanger.

Tårnet ble reddet.

Man ante uråd like etter at tårnet var ferdig montert. Følgelig ble også her montert meteorologisk registrering.

En ypperlig analytiker ved R&H utredet registreringene og konkluderte med at tårnet hadde maks. 3 års levetid. Etter 2 år ble tårnet reddet.

2) Vealøs; Betongtårn med stål antennebærer på toppen av tårn.

Et tungt utenlands helikopter ble brakt inn for å løfte hele stålkonstruksjonen med antenner ned på bakken.

Omfattende sprekkesystemer i alle bunnvanger.

Dette ble mastehavari. Ny konstruksjon, mer tålbar for turbulens ble montert.

Turbulente forstyrrelser, eller belastninger ble nå et problem ved mange høytliggende (frittliggende) anlegg.

Som motvekt mot disse turbulente forstyrrelser ble det konstruert og montert tunge dempende konstruksjoner i topp av bærekonstruksjonene.

Problemet i første fase var at de tunge demperne kunne låse seg. Da ville man få en tilleggseffekt i retning nedbryting. Dette er nå under kontroll.

Informasjoner vedrørende effekten av disse, til tider ukontrollerte belastninger kan fremlegges ved R&H og Meteorologisk institutt.

Man forstår kanskje nå at konsulentansvar var strøket i alle konsulentavtaler.

Her var bare et byggherreansvar. Man søkte konsekvent det optimale.

Et informasjonssystem mot Norsk Standard den gang ville trolig vært positivt, men ordningen fantes ikke.

Noen få ord om tunge mastekonstruksjoner.

Ved oppbygning av tunge mastekonstruksjoner under nevnte klimaforhold fant man en løsning ved anvendelse av høyverdig stål i bolteforbindelser.

Svenske Bulten leverte og mottok reklamasjoner for mange boltebrudd.

Dette resulterte i et felles forskningsprogram, som leverte en omfattende rapport og fullverdige bolter.

Grunnen for at jeg nevner dette her, er at slike bolteforbindelser er helt avhengige av en spesifikk forstramming. Dette forhold er betinget av systematisk kontroll og vedlikehold av disse enheter.

Dersom forstrammingen suksessivt svekkes, vil bolten bli brutt.

Disse konstruksjoner har vært under et overordnet tilsyn ved Foder i R&H.

Anleggene skal ha sjekkprotokoll. Jeg tror ikke dette fungerer i dag.

TRYVANNSTÅRNET

Her har man i dag to vidt forskjellige problemer, begge må betraktes som fatale.

- Demontering av tårnanlegg, utvendig og invendig / Bygging i dødsone.

Problemene følger hverandre og bør belyses sammen.

Dersom der ikke finnes løsning i denne saken, vil den bli fremlagt for offentlig sikkerhets-myndighet.

Denne sak går også til Telenor-Broadcast.

Demontering av Tryvannstårnet og utstyrsflytting til Tryvannsmyra blir gjennomført, til tross for at Forsvarsdepartementet i 1954 fremla instruks til NRK om at bestående NRK anlegg på myra ikke skulle kunne anvendes i omtalte landsomfattende utbygging.

Her skulle bygges et høyt sikret anlegg med utstyrsplassering under bakken for kringkasting og radiolinjesystem.

Anlegget ble prosjektert og bygget av Forsvarets Anleggsdirektorat.

Nå har Telenor gjennomført det som det i 1954 var lagt ned forbud mot ut i fra sikkerhetsmessige hensyn. Det er interessant å reflektere over dette, dagens sikkerhetssituasjon tatt i betraktning.

Det kan påpekes her at ingen i NRK eller Norkring visste om denne justering før den var gjennomført. (Ref. foreliggende korrespondanse)

En 175 meter høy bardunert mast ble oppført i åttiårene på kommersiell basisog uten forutsetning for avlastning av tårnanlegg .

Dette var under Televerkets ansvar.

Masten ble senere under Telenors ansvar modifisert og utvidet til 200 meter inklusive UHF antenne og primært for erstatning av tårnanlegg.

Her fortsetter det fatale. Dødsoneområdet under mast ble ikke klausulert og en omfattende fremmed utbygning i dødsonen var en kjensgjerning.

Telenor er selvfølgelig bundet av dødsoneregelen, som ble vedtatt i Miljøverndepartementet i år 2000.

Ved mindre ulykker innen dødsonen, vil man få store problemer rent forsikringsmessig. Disse selskapene er de samme i Bergen som i Oslo. Her er i realiteten intet forsikringsansvar.

Ved alvorlige skader, med eventuell rettsbelysning vil Askøysaken og Miljøverndepartementets vedtak komme på bordet.

Dette med små og store skader innen dødsonen er en del av et større problem.

Denne 200 meter høye mast, med sine omfattende installasjoner er et potensielt mål for terrorgrupper. Dette var Forsvarsdepartementet oppmerksom på i 1955. I dag forstår altså ikke Telenor at man, under alle omstendigheter må holde alle aktiviteter unna dødsonen til masten.

Standard Norge bes overse det som ikke gjelder deres ansvar.

Hele denne sak kan ikke lenger ansvarsoppstykkes, den må ses som en enhet.

Haslum, 30. desember 2011.

Alexander Valen

SVAR FRA TELENOR BROADCAST HOLDING AS 8. JANUAR 2012:

Hei Alexander

19.desember 2011 presenterte jeg en risikoanalyse for Norkrings ledelse
vedrørende sikring rundt isnedfall fra Tryvannstårnet og TVH masta,
samt sabotasje/risikosone TVH masta.

I analyseprosessen deltok advokat Øyvind Iversen fra Advokatene i Telenor (AiT).
Konklusjon fra advokat Iversen angående risikosonen rundt TVH masta er følgende;

Det er ikke noe som tilsier at Norkring må foreta en demontering av TVH masta til en lavere
høyde siden Oslo kommune har tillatt bygging innenfor risikosonen. Dette begrunnes med at
Norkring fikk godkjenning fra Oslo kommune på bygging av masta og dagens høyde 209,5 meter
i 1996.

Når det gjelder ditt spørsmål om avrigging av Tryvannstårnet har ikke dette vært et
tema i analysen og derfor kan jeg ikke besvare dette.

Med vennlig hilsen

Terje Hopaneng
Manager Security and Business Continuity
People Development & Business Assurance
Telenor Broadcast Holding AS
Mob: + 47 901 82 603
E-mail: terje.hopaneng@telenor.com
Snarøyveien 30, 1331 Fornebu, Norway
www.telenor.com

UTBYGGING AV KRINGKASTINGSNETTET
I PERIODEN 1961 - 1991

• SLIK JEG SÅ DET

• SLIK BLE PROSJEKTENHETENE FORMET TIL ET PROSJEKT

• SLIK BLE PROSJEKTET GJENNOMFØRT

• DERFOR BLE HISTORIEN IKKE SKREVET

• KOMMENTARER TIL BRENNPUNKT

PROSJEKTERING OG GJENNOMFØRING AV NRKS PLANER FOR UTBYGGING AV KRINGKASTING OG FJERNSYN



Organisasjonsplan

Departementet vedtok at utbyggingen skulle skje i Televerkets regi . NRKs styre motsatte seg denne plan, de ville administrere utbyggingen i egen regi.

Oppbyggingen begynte i 1955. Et kontor, Kringkastingskontoret ble etablert under Radioteknisk avdeling i Televerket.
De tekniske ledere av avdelingen i denne periode var: Søberg, Mortensen, Veastad og Gustad.

Kontoret ble delt opp i 3 grupper med en kontorsjef. Kontorsjef- Bjerkmann / Anlegg - Neumann / Plan - Juel Pedersen / Drift - Muhrmann.

Ca. 50 ingeniører, tildels fremmede for hverandre, ble delt i gruppene. Etter forståelige gnisninger mellom fremmede med vidt forskjellig utdanning og erfaring, falt det hele til ro.

Gjennomføringsplan

Frekvensplaner og utbyggingspunkter var alle klarlagt, vesentlig ved kartstudier.

Anleggsavdelingen ved Neumann påbegynte anleggsutbygging ved hjelp av en arkitekt og en konsulent for planlegging av bygninger og kraftlinjer til toppene. Et kjent firma for bygging av master, danske Rambøll & Hannemann var engasjert som en konsekvens av deres kjente prosjekt ved masteleveransen fra Danmark til AM stasjonen på Kløfta. Dette viste seg å være et tilfeldig og godt bekjentskap.

Man startet nå med kraftlinjer og senderstasjoner. Erfaringene var mange, men skuffelsene kom på rekke og rad.
I kraftlinjeprosjektene fikk man dessverre ikke bistand fra Meteorologisk institutt. Instituttet hadde ingen kapasitet til forskning. En Meteorolog Råstad bidro en del.

For å illustrere problemene, fra Voss til Lønahorgi skulle bygges en kraftlinje. For å være sikre ble stedets elektrisitetsverk engasjert for byggingen. Etter første vinter var linjen helt borte. Ny sterkere linje ble bygget fire ganger med økte dimensjoner hver gang. Linjen kom aldri i drift. Denne kraftlinjeutbyggingen ble internasjonalt kjent ved de fleste meteorologiske institutter.
En meteorolog foreslo et linjespenn frem til toppen fra motsatt side. Denne linje står i drift den dag i dag.

Bygging av stasjoner ble også påbegynt. En dyktig arkitekt fikk bygget småtårn på en rekke topper. Disse var inspirert av varder. Deler av et tysk tårnprosjekt ble også bygget. Denne perioden var altfor impulsiv og bare delvis vellykket.

Revidert gjennomføringsplan

Jeg kom fra Canada og et lignende prosjekt. Jeg ble fra Meteorologisk institutt anmodet om å ta en periode i Kringkastingskontoret. Jeg hadde sikkert noen impulser å by dem. Jeg hadde faktisk for flere år siden vært konsulent for anleggslederen Neumann. Vi hadde således ingen kommunikasjonsproblemer.

Jeg fortalte Neumann at de manglet den viktigste gruppen i kontoret. Gruppen som skulle forestå prosjektering og utbygging av anlegg- og byggsiden i prosjektet. Neumann og kontorsjefen var helt enige og man la frem en justert kontorplan for avdelingsledelsen.
Sjefen her forstod lite av dette og man fikk kun bevilget en bygningsingeniør.
Dette var Martin Stensland, som ble en suveren prosjekt- og kontrollingeniør.

Jeg foreslo for de herrer at vi skulle glemme de gitte forutsetninger og kjøpe opp en organisasjonsgruppe, ta ut kjente konsulentenheter og etablere en samlet ansvarsgruppe. For å ha et solidaritetsmønster, ble alt som het konsulentansvar kuttet bort. Her var bare et byggherreansvar. Til tider var denne gruppe oppe i 20 personer.

Gruppen så slik ut:
• Rambøll & Hannemann
• Bonde & Co - Gunnar Folkestad
• JKS – Per Knutsen og Jon Holmøy
• Meteorologisk Institutt – Knut Harstvedt.
• Sintef - Jens Jakob Jensen
• Arkitekt Kiær – Ingar Guldbrandsen
• Prosjektkontroll - Martin Stensland
• Koordineringsansvarlig - Alexander Valen

Gruppen besto fra 1961 i 30 år til 1991. Da ble gruppen i grove trekk splittet opp ved inntreden av den siste avdelingsdirektøren.

Denne gruppe prosjekterte disse prosjektenhetene som i visse faser er ingeniørkunst, publisert og anerkjent internasjonalt.

Det store problem denne gruppe møtte var klimaet i alle varianter. Man forstod raskt at man her måtte se på det grunnleggende i forskriftsystemet. Man etablerte 3 meteorologiske stasjoner, på Vega, Vealøs og Gaustatoppen. Resultater fra disse registreringene viste helt nye dimensjoner i vindstyrker og det som var like interessant, en revidert forståelse av vindformer.
Stabile vindstrømmer resulterer ofte i problematiske tverrsvingninger.

Umiddelbare reaksjoner her var sikkerhetsnivået i allerede etablerte konstruksjoner. Tårnet på Vega fikk etablert en ekstra betongkappe fra bunn til topp. Ved Vealøs ble hele ståldelen med antenner løftet ned ved hjelp av et helikopter tilkalt fra Sveits. Dette var et av de prosjektene hvor teori og forståelse ikke harmonerte.Omtalte prosjektgruppe hadde opphørt på dette tidspunkt. Dette forhold er verdt en egen studie.

Jeg vil her tillate meg å minne avdøde Sverre Walland, som på eget ansvar tilkalte et stort helikopter fra Sveits, for å hindre at hele mastekonstruksjonen falt ned. Denne operasjonen kostet over 1 million kroner.

Tårnet på Gaustatoppen var også under observasjon etter de nye klimavurderinger.
Den enestående forsker Mohr fra København laget en betenkning på bakgrunn av observasjoner, som ble gjennomført på konstruksjonen.
En nøktern utredning ble mottatt, som fortalte at dette solide ståltårn ville ha en levetid på 3 år. Umiddelbare undersøkelser viste at degenereringen var satt i gang med bruddsoner i hver vange på hele 35 mm.
Siden har mange av de bestående betongtårn blitt forsterket med ekstra betongkapper.

Ved anvendelse av høyverdig stål i de dristigste stålkonstruksjonene, fikk man en garantitvist med svenske Bulten, som resulterte i en rettssak. Denne rettsaken utløste deretter et felles forskningsprosjekt.

En omfattende forskningsrapport foreligger over dette tema.
Denne gir grunnlag for avbenyttelse av høyverdig stål på gitte konstruksjoner.

Denne begrensede oppsummering er for å vise at denne nye gruppe ( nr. 4 i kontoret), gjorde en enestående forskningsinnstas, som er grunnlag for revidering av foreliggende meteorologiske data og tekniske forskrifter.

Som et interessant bilde: Forskriftene sier maksimal vind 45 m/sek. Ved den meteorologiske stasjonen på Vega har det blitt registrert 75 m/sek. (Merk: her er det kvadratiske forhold mellom vindstyrke og belastning.) Videre har man ved denne stasjonen samlet interessante data vedrørende vindformer, som har stor betydning for runde konstruksjoner.
Runde høye konstruksjoner har vanskeligheter med å holde seg i ro og man bruker da gjerne dempearrangementer. Se på kontrolltårnet på Gardermoen, dette tårn er alt annet enn rundt. Erfaringer fra omtalte utbyggininger har vist vei og gitt resultater.

Betraktelige mengder med hefter og bøker foreligger fra ovennevnte arbeids- og forskningsprosess. Deler av dette er publisert i utenlandske tidskrifter.

Avhengighet mellom forskningsprosjektering og ferdig produkt

Gamlemsveten ble igangsatt med prosjektering allerede i 1960. Det meteorologiske grunnlag for dette prosjekt var basert på synsing. Meteorologisk institutt hadde ikke kapasitet. Det som ble mønsteret her var erfaringene fra Lønahorgi og de fire kraftlinjer som aldri ble stående.
Disse erfaringer ble intuitivt overført til Gamlemsveten. Masteprosjektet som er oppført etter prosjektering i 1960, er et gigantprosjekt som ikke på noen måte harmonerer med klimaet på Gamlemsveten.

Dette for å illustrere verdien av forskning under ekstreme klimaforhold. Her var det altså overdimensjonering, i andre tilfeller feildimensjonering i motsatt retning.

Prosjektene står i dag i en enestående tilstand, på grunn av suksessiv forskning og det høye nivået på konstruktørene.

Det må ikke her glemmes at forskjøvet økonomi ga en tilfeldig gevinst. Man måtte bygge ut provisoriske anlegg både for radio og fjernsyn. Disse anleggene ga oss mulighet til på forhånd å registrere klimaforhold, som ellers ville kunne bli vanskelig å håndtere.

Kraftlinjer falt ned ikke bare på Lønahorgi, dette problem møtte man helst i høyfjellsonen.
Etter hvert taklet man også dette som følge av forskning. Man ble nødsaget til å anlegge kabler på de mest ekstreme fjellstrekninger. Problemet var at høye master tiltrakk seg overspenninger som gjerne forplantet seg til høyspentkablene som deretter resulterte i kabelpunkteringer og brudd. Etter hvert forsket man seg frem til lavisolerte kabler som tillot nødvendige punkteringer, ganske utrolig men sant. Man var imidlertid avhengig av ledende masse i kabelgrøftene som ga muligheter for spredning og demping. Muhrmann var tidligere kabelingeniør, han styrte denne saken og koordinerte problemet med kabelleverandører.

I kontoret hadde man nå etablert et ganske enestående miljø hvor det ble forsket på alle områder der problemer i høyfjellet ga oss overraskelser. Internasjonalt hadde man øynene åpne for disse nyvinninger. De løpende kontorsjefer Bjerkmann, Neumann og Melvær var meget engasjerte i denne løsningsform over de løpende problemer.

Gjennomføring av prosjektene etter ny prosjektmodell

Man visste på et tidlig tidspunkt at sikkerheten ved gjennomføring av prosjektet ville bli avgjørende for at prosjektet skulle bli vellykket. Man hadde allerede Gulensaken, som var en hendelse i den provisoriske periode. Man var klar over at jo flere løse tamper man hadde i disse uoversiktlige fjellområder, jo mer ville sikkerheten bli rokket.
Man ønsket derfor minst mulig uoversiktlige firmaengasjeringer.

På dette grunnlag gikk Neumann og jeg til Industridepartementet og oppnådde å få nødvendige dispensasjoner for avvikelser fra de vanlige norske normer. Denne avvikelsen som ble gitt, aksepterte ikke Televerket og som senere vil bli nevnt, så ble dette dispensasjonsarrangement avbrutt av Televerket på en ganske brutal måte.

Planen var nå å etablere en anbudskonkurranse mellom 3-4 toppkvalifiserte firmaer. Dette var hovedentreprisen. Man hadde tunge arbeidsprosesser utover dette. Meget omfattende ventilasjons- og elektriske installasjoner over flere perioder på hvert anlegg. Dette var aktiviteter, som ville betinge kontrollører fra byggherren ved hver arbeidsoperasjon.

I disse tilfeller ble det etablert supergrupper, med hele landet som arbeidsområde. De var toppkvalifiserte, trygge i fjellet og sparte byggherren for nødvendige kontrollsystemer.
Dette arrangement ble også notert som ulovlig av administrasjonen.

Disse arbeidsenhetene gjennomførte en utrolig arbeidsprosess gjennom 30 år og med ydmykhet kan jeg nevne at gjennom denne perioden hadde man ingen arbeidsulykker av alvorlig karakter, ved disse arbeidsaktiviteter.

I tillegg til disse hovedaktiviteter hadde man et mangfold av arbeidsprosesser, som dessverre fikk altfor lite tilsyn og oppmerksomhet.

Den tyngste arbeidsprosessen på flere utbyggingspunkter var utført av mastemontørene, en gruppe montører som jeg betraktet som Televerkets ryggrad. De drev med mastemontasjer, antenner, feedere og plastmontasjer. Ved de tyngste anlegg kunne dette være en arbeidsprosess som gikk over 3 år. Disse montørene arbeidet selvstendig uten overoppsyn, heller ikke sikkerhetsmessig.

Det bør her sies at det vellykkede arbeidsmønsteret med omtalte dispensasjoner, som aldri ble akseptert av Televerket, opphørte når man hadde to prosjekter gjenstående.
Disse var forsterkning av tårn på Vega og nytt tårn på Storhogen i Sogn.

Den fjerde Radiotekniske direktør gjorde entre og meddelte at fra nå av skulle alt foregå etter forskriftene, alternativet var over og ut. De to siste anleggene ble følgelig sendt ut på åpent anbud og sluttresultatet ble tre rettssaker, en konkurs og et uferdig tårn. Denne mann sa opp de to dyktigste i kontoret, den ene riktignok ved en misforståelse. I Kontoret hadde flere etablert sin egen ulykkesforsikring av erfaring, men denne dekket jo ikke mot personlig ubalanse i systemet.

I denne prosessen opphørte også supergruppene.

Skulle man skrive mer om disse anleggene, så måtte det være for å hedre alle desom kom bort eller ble skadet. De fikk aldri noen heder fra denne underlige og forvirrede arbeidsgiver, Televerket.

AM Anleggene – Kvitsøy - Sveio

Anleggene ble prosjektert ved en prosjektgruppe bestående av Valen, Qvigstad, Nordbye og Johnsen. Disse var underlagt en styringsgruppe bestående av Melvær, Veastad og Medalen. Anleggene var meget vellykkede både funksjons- og prosjektsmessig. Kvitsøy ble åpnet av Samferdselsministeren ved en festlighet i Stavanger. Sveio ble åpnet påfølgende år.
Disse prosjekter var Televerkets største og mest interessante over hele dens periode.

Hvorfor ble ikke alle disse prosjekter omtalt i Televerkets 3-binds historie, utgitt i 2006?

Jeg har ovenfor i enkelthet oppsummert det historiske forløp, prosjekt- og gjennomføringsmessig. Her er ikke berørt alle tragedier i prosjektet, med mange døde og skadde. Televerkets tragiske reaksjoner på disse forhold er skissemessig beskrevet tidligere. Disse forhold er grunn for at denne tunge og omfangsrike Televerksperiode ikke kunne bli skrevet av redaktørene.
Dette er særlig to helt uavhengige forhold, som jeg skal komme tilbake til.

Det at saken ikke tålte belysning, har både tidligere generaldirektør i Telenor Tormod Hermansen og Kringkastningssjefen reagert på. Det ble av sistnevnte vedtatt at det uklare og uforståelige i saken skulle belyses ved et innlegg i Brennpunkt. Et program ble laget med Gulen senderstasjon som utgangspunkt. På Gulen hadde man et av de mest tragiske dødsfall i hele utbyggingsperioden, hvor en driftsingeniør ble drept og i tillegg holdt ansvarlig for hendelsen uten at saken ble rettslig belyst. Her er i prosjektet mange skjulte dødsfall og ulykker, men Gulen ble valgt rent symbolsk. Dette program ga en innholdsrik forståelse for baksidene i dette prosjektet. NRK skal ha kompliment også for sin saklighet.

NRK må være balansert og de hadde også en representant for Telenor med i programmet.
Dette var mediemannen Taule. Hans motiv var på forhånd klart, nemlig å dempe denne saken i forhold til Telenor.

Dette var ikke så enkelt i forhold til den modige redaktør Bodil Voldmo Sachse. TauIe fikk imidlertid noen sluttreplikker som brakte saken i ubalanse. Spesielt i forhold til den rammede familie fra Gulen, som var pålagt enorme byrder både økonomisk og følelsesmessig.

Her sier han i en utrolig banal bemerkning, at han forstår familiens situasjon og at det ikke er for sent. Dette er en skolert bemerkning. Det han i realiteten sier, er at det ikke er for sent og at hun må gjerne fortsette sin 10 år lange kamp for å få saken rettslig belyst.

Han kunne derimot sagt, at det ikke var for sent og at han ville ta saken opp med sine foresatte for rettslig belysning.

Jeg hadde en telefonsamtale med en av toppene i etaten, som åpent sa at de ansvarlige i Telenor ikke engang gadd å se programmet. Mediemannen gjorde jobben. Herr Taule hadde også en annen utålelig bemerkning, om at ”dette var da og at slikt ville ikke ha skjedd i dag”. Dette var imidlertid rent tåkeprat og jeg minnet ham om Vassdragsvesenets historie, blant annetTokkeutbygningen hvor man den gang hadde flere ulykker med dødelig utfall. Disse forhold ble ordnet opp ved en ansvarlig byggherre, med erstatninger og en ærefull minnelund.

Miseren fortsatte i programmet og ved neste forsvar ble alvoret i saken dempet.

Avdelingsdirektøren for Arbeidstilsynet for Vestlandet, fru Birkeland følger opp herr Taule og sier som representant for arbeidstilsynet at "Den gang var regelverket helt annerledes og at en slik type ulykke ville ha blitt gransket på en helt annen måte idag”.

Jeg vil bemerke overfor fru Birkeland, at dette tilfelle Gulen ikke var fra Middelalderen, men fra moderne tid hvor det norske rettsvesen fungerte slik som i dag.

Drapssaker dengang, altså i 1959 var like fullverdige og alvorlige som de er i dag. Hun kan ikke bare desavuere arbeidsmetodene fra sin nære fortid, men bør forklare seg og beklage forholdet, etter at hun har gjennomgått sin sekretærassistents rapport fra Gulen, som ble skrevet to uker etter ulykken og er datert Bergen, ikke Gulen. Jeg har kommentert rapporten i min reviderte betenkning III under min blogg. Dersom hun leser rapporten, vil hun sikkert i sin saklighet tenke på utrykket dilletanteri.

Når de ansvarlige i Arbeidstilsynet har registrert at man i en åtteårsperiode fra 1959 til 1967 hadde 5 drapssaker ved fem taubaner, har de naturlig nok spurt seg hvordan dette kunne skje ved et statlig byggeprosjekt. Jeg kan svare på dette spørsmål.

Anleggene var: Gulen 1959 / Reinsfjell 1963 / Horva 1965 / Hafjell 1965 / Kistefjell 1967.

Televerket var et stort forvaltningsorgan med flere tusen ansatte over hele landet. I deres hovedfunksjon vet vi at de var meget dyktige og effektive. I forbindelse med disse nevnte omfattende bygge- og anleggsprosjekter, hadde Televerket ingen erfaring.

For eksempel lå det formelle konsesjonsansvaret for taubaneanlegget under Radioteknisk avdeling. Det reelle ansvar fantes ikke. Det samme var tilfellet for kontroll og inspeksjonsansvar. Her fantes ikke en eneste person det kunne refereres til. Dette er bakgrunnen for tilfeldighetene i ulykkene.

Man kan ikke i dag bare betegne dette som ”gamIedager”. Dette dreier seg om lureri fra Televerket og dårskap fra Arbeidstilsynet, (referer Gulen rapport). Arbeidstilsynet kan i dag ordne opp i sitt eget rot, få det rettsbelyst og konfrontere Telenor. Jeg vet at dette er illusjoner. Jeg forventer intet fra Telenors representant herr Taule. Han er jo bare et uansvarlig talerør. Men jeg forventer faktisk, på vegne av alle pårørende som så programmet og som reagerte spontant etter sending, en beklagelse fra fru Birkeland ved Arbeidstilsynet på Vestlandet.

Hun representerer rettsvesenet og rettsystemet skal vi ha respekt for.

Brennpunkt var et interessant og orienterende program, men den tenkte spissformulering ble borte ved den tette engasjering fra Telenors mann, bygget opp av en Avdelingsdirektør ved Arbeidstilsynet, som forsøkte å dempe skadeeffektene. Ikke for de pårørende, men for hennes egen organisasjon. Dette uten at noen, i dialogs form, fikk anledning til å forstyrre deres, etter min oppfatning, flåsete og livsfjerne begreper.

Redaktørene for ”Norsk telehistorie” kunne ikke skrive om kringkastingsprosjektet. De ville blitt involvert i rene kriminalvurderinger, med flere drap som ikke var klarlagt.
Tidligere generaldirektør i Telenor, Tormod Hermansen var ansvarlig for bokprosjektet. Hermansen reagerte på at historien om kringkastingsutbyggingen uteble og skrev til redaktørene. Et forslag fra redaktørene ble fremlagt Hermansen, om at det kanskje var en idé å lage en studieundersøkelse ved en del fagstudenter.

Her er en mer fargerik historie om hvorfor dette NRK prosjekt aldri kom frem til redaktørene. Man hadde en årelang strid mellom NRK og Televerket, samt Riksantikvaren. Televerket hadde i samarbeid med Riksantikvaren oppnådd fredning av Askøy Kringkaster. NRK ved Alfred Andersen akseptert ikke dette uten videre. Det ville bli en økonomisk belastning for NRK. De engasjerte et tungt advokatfirma. Juristene der forstod etter hvert ingenting og Alfred Andersen engasjerte meg som rådgiver i saken. Jeg involverte Rambøll og Hannemann, som bestemte at mastene måtte ned, justeres og galvaniseres. Departementråden aksepterte dette på betingelse om atmastene skulle reises igjen To 150 meter høye master ble lagt i bakken. Jeg visste at mastene ikke kunne reises igjen og måtte derfor tre ut av konsultasjonsgruppen, som hadde forpliktet seg. Riksantikvaren engasjerte et konsulentfirma som foretok en gjennomregning i forhold til de nye forskrifter. Konklusjonen var klar, mastene var i orden.
I et møte i departementet styrt av departementsråden ble konsulentens modell vist.

Etter en kort brifing med konsulenten, overrakte jeg departementsråden et notat fra meg, som medlem av ISO-gruppen i denne sak. Mitt notat var bekreftet av formann i ISO- gruppen. Notatet forklarte at her ikke var forutsetninger for å reise mastene igjen. Her var ingen gjeldende forskrifter som dekket dette tilfellet.

Man hadde i saken nemlig et forhold som ikke var påaktet hverken før eller etter fredning. Området på Askøy hvor de to 150 m. mastene stod, var et areal på ca. 300 x 500 meter, fallvinkelen tatt i betraktning. Dette området var meget ettertraktet etter krigen og nå fullstendig utbygget med boliger, for det meste eneboliger.
Televerket forvaltet området og var ansvarlig for drift. Televerket burde visst at ingen reguleringsparagraf gir tillatelse til å bygge beboelseshus under bardunerte master. Dette var grunnlaget for mitt notat, som ble overrakt departementråden ved omtalte møte. Etter dette erklærte departementsråden fredning av Askøy Kringkaster, som opphevet og møtet ble hevet.

Her var formelig et livsverk gått i grus. Foreliggende korrespondanse viser at både Kringkastingskontoret og Televerket hadde akseptert grunnlaget for fredning.

De ansvarlige i Televerket for Askøysaken var også ansvarlige for informasjonsflyt fra omtalte hovedprosjekt til bokforfatterne. Studiegrupper og kontakter opphørte. Jeg oversendte en del historiestoff til forfatterne via denne kontakt gruppen. Jeg fikk svar tilbake over et personlig julekort med beskjed om at mine informasjoner var lagt i en skuff og ville bli forevist dersom noen etterspurte disse.

Denne totale informasjonssvikt ovenfor Redaktørene og deres manglende sans for krimhistorier i denne forbindelse, gir tilstrekkelig grunn for frikjennelse fra forsømmelser. Men for all del la ikke BI studenter forsøke å finne ut av alle disse miserene. Jeg mener imidlertid at denne story ville vært den mest interessante i hele trebindsverket.

Tryvannstårnet

Prosjektet ble etablert ved en prosjektgruppe utgått fra Forsvarsdepartementet. Dette var i 1955. Utgangspunktet var Forsvarets planer om etablering av en radiolinjekjede fra syd til nord. Oberst Rørholdt, den gang den mest suverene sambandsmann i landet, visste at prosjektinteresser lå i tankegangen både for NRK og Televerket. Økonomiske engasjeringer var uaktuelle. Rørholdt inviterte imidlertid begge parter med i prosjektgruppen. Dette ble Neumann og Forberg, begge personlig meget interessert i prosjektet. Ved de ferdige prosjektplaner registrerte man nå at langt over 50% vedrørte NRK og Televerket. Det skal nevnes her at Neumann forlangte plass i topp av mast til en VHF antenne. Dette fikk han ikke, men all ettertid har vist at han hadde så rett . Prosjektet ble bygget ferdig og NRK ble belastet med 50% av anleggskostnadene. Rørholdt spurte altså om deltagelse på en dannet måte, men det var allerede da bestemt fra Forsvarsdepartementet at disse etater skulle inn i tårnet. Sikkerhetsnivået i tårnet var meget høyt.

Senere ble tårnfoten utvidet betraktelig for også å gi plass til utstyr for et TV2 senderanlegg. Skisseplaner forelå også for etablering av nødvendig antennepark. Noe interessant i denne forbindelse har skjedd de siste årene, uten at de ansvarlige ledd i NRK og Telenor har visst om dette forhold.

Tårnet er i ferd med å bli sendermessig avrigget. Alt digitalt utstyr for både TV og radio er omplassert, eller plassert i et helt ubeskyttet anlegg på Tryvannsletta. En vurdering viser at dette anlegget kan legges dødt i løpet av 2 minutter, dersom det blir utsatt for en terrorhandling. Spørsmålet er tatt opp, hva med sikkerhetsvarslet, ”Viktig melding, lytt på Radio”. Ingen vet hvem som står for avsikringen og saken er i disse dager anmeldt til Justisdepartementet.

Økonomi

På oppfordring fra Finansdepartementet ble hele prosjektsystemet rekalkulert. Denne operasjon ble etter avtale utført meget detaljert.
Ernst & Yong engasjerte meg i dette arbeidet. Oppgaven ble gjennomført i forbindelse med salg fra NRK til Televerket.

Det skal bemerkes at vesentlige kostnader ble tatt ut fra kalkylen. Postene var Administrasjon og Konsulentutgifter . Disse poster ville beløpe seg til ca. 40% av totalkostnader. Dokumentasjonene foreligger.

Historiske Dokumenter

Her finnes mengder av foto og film. Dessuten foreligger nå en overmåte interessant tidsstudie over de mer tragiske forhold ved denne utbygging. se NRK – Brennpunkt. Hva er grunnen for disse tragedier? Televerkets administrasjon var totalt uerfaren og ukyndig. Reaksjonene ble oftest følelsesmessig låsing og umotivert vegring. Passende avslutning på denne mistillitserklæring er Neumanns reaksjon da personaldirektøren kom på hans kontor ved hans avgang, for å takke for samarbeidet. Neumann lukket opp døren og sa; ”Vi har intet å takke hverandre for”. Hans utrykk kan her brukes rent generelt i forholdet mellom Kringkastingskontoret og Televerket. Her var lite å takke for.

Videre historieinformasjon
• Den såkalte fjelltopptjenesten, de som holdt de provisoriske senderanlegg i drift under alle værforhold. Her foreligger tydeligvis konsepter.
• Det ville i saken også vært naturlig å fortelle om mastefolkenes operasjoner, som jeg tidligere har omtalt som Televerkets ryggrad.

Gulensaken - Betekning utgave III

NRK- Bodil Sachse

Publiseres på blogg etter at Brennpunkt er sendt

GULENSAKEN – Betenkning utgave III

Jeg fikk et spørsmål om hva jeg synes om Gulen-saken, etter at en del av saksdokumentene nå foreligger i Statens Saksarkiv i Bergen. Jeg fikk også spørsmål om hva jeg mener vil være et passende reaksjonsmønster fra familien Tvedt.

Jeg har tidligere utarbeidet en betenkning om denne Gulen-saken, men alvorlighetsgraden er etter min mening så stor at en bedre nyansering kanskje er nødvendig.

· En del visste man om i denne sak før man fikk dokumentinnsyn.

Brynjulf Tvedt var blitt drept ved et mastefall.

En avbrutt trekkline fra taubanen frem til toppen var blitt festet til en mastebardun for en provisorisk FM mast. Hvorfor dette arrangement visste man lite om.

3 mann var postert på toppen og to mann nede.

Man kjente bare til oppdraget for 1 mann, Brynjulf Tvedt.

Han hadde ansvaret for FM-antenne i provisorisk mast og FM sender plassert i provisorisk senderbygning.

Man visste at her ikke var telefonforbindelse til toppen og man visste at den forpliktende telefonforbindelse mellom nedre og øvre taubanestasjon var ute av funksjon.

· En representant fra Arbeidstilsynet i Bergen, tilsynsassistent E.Thomsen har skrevet en rapport 14.7.59, 2 måneder etter hendelse 7.5.1959.

Det fremkommer ikke om tilsynsassistenten har vært på toppen.

Politiet har tatt en del billeder av bruddstedet i fundament.

Her finnes ingen rapport fra Politiet.

Rapporten som refererer uttalelse fra et vitne skisserer lett hva som har foregått på toppen før drapet på Brynjulf Tvedt.

Vitnes uttalelse virker oppstykket og nervøst og er følgelig lite troverdig. Han føler muligens en mistanke om at han, eller begge på toppen kan ha vært delaktig i hendelsen. Han sier blant annet at de hadde ringt etter assistanse. Det er feil. Det fantes ikke telefonforbindelse fra topp. En representant fra Forsvarets radiolinjestasjon kalte opp rundemannen for assistanse ved helikopter.

Det som hendte på toppen kan muligens analyseres nærmere. Blant annet grunnen for at det ble etablert feste mellom trekkline på taubane og mastebardun, en harmløs manøvre dersom dette bare foreløpig skulle forhindre at trekkline løsnet og forsvant ned i dalen.

Rapporten av 14.7.59 avsluttes slik:

"Distriktskontoret mener at ingen andre enn forulykkete selv kan lastes for ulykken."

Tilsynsassistent E. Thomsen berører utrolig nok ikke forholdene ved nedre stasjon og forhører ingen av de to som var tilstede der.

· Det som vi vet om hendelsene ved nedre stasjon er følgende.

Taubanefører hadde ingen mulighet for å se eller høre det som foregikk på toppen, eller langs banen. I tillegg visste han utrolig nok at han hadde en taubane, som var totalt ute av driftsstand. Den var ikke kjørbar.

Taubaneføreren påbegynte likevel bevisst eller ubevisst kjøring av taubanen, rev FM masten på toppen og drepte Brynjulf Tvedt.

Taubaneføreren brøt da de to viktigste sikkerhetsregler for taubanedrift.

Konsesjonæren er Televerket og er den ansvarlige for hendelsen og drapet.

Hvordan konsesjonær vil forholde seg til fører, er i denne forbindelse uinteressant.

Behandlingen av saken og ansvarsforholdet videre, virker nesten som en usann historie.

· Direktoratet for Arbeidstilsynet må ha behandlet denne sak som en ekspedisjonssak og bare formidlet den til Televerket i Oslo.

Kanskje de mente, eller trodde at saken ikke var ferdigbehandlet.

· I Televerket er det Personalforvaltningen som er ansvarshavende og sluttbehandler denne sak for etaten.

Etter min erfaring med dette administrasjonsorgan gjennom 30 år vil jeg tro at de har sett seg fornøyd med tilsynsassistentens konklusjon:

Drap, skyldig Brynjulf Tvedt.

Saken ble aldri rettsbelyst. Fru Tvedt kjempet i 10 år, til dels med sin advokat for å få rettslig kjennelse.

Televerket innfridde aldri dette ønske. De visste at hun økonomisk ikke maktet å reise en sak mot et statlig organ.

Dersom man nå erklærer saken, eller tilfellet foreldet, fortsetter bare etatens arroganse.

Aner disse i Televerkets Forvaltning hva de har vært med på?

De har urettmessig anklaget Brynjulf Tvedt, en av sine egne, for drap.

De har dessuten styrtet familien, fru Tvedt og 3 små barn ut i intet.

Fru Tvedt forsøkte i 10 år å få en rettsbelysning av forholdet.

Televerket sa nei.

Hva bør fru Tvedt og familien i dag foreta seg, for å få en rettferdig oppreisning?

De bør gjennom en fortrolig advokat, gå til Telenor og be om en beklagelse for det som har hendt siden mai 1959 og be om en rimelig erstatning for denne forsakelse som urettsmessig har vært pålagt familien.

Haslum 2. februar 2010

Alexander Valen

Tidligere overingeniør i Teledirektoratet, Kringkastingskontoret

Referanser i forhold til min saksfremstilling:

1950/ Konstruert Taubane BKK- Fra Hamlagrø til Breiset.

1955/ Deltatt i den internasjonale taubanekongress i Roma.

1960/61 Taubaneinspektør/kontrollør ved 4 store

taubaneanlegg i Canada.

1985/90 Norges representant i ISO gruppe for masteanlegg.