TELEKOMMUNIKASJONENS HISTORIE - 3 bind.
Televerket ved Tormod Hermansen satte i gang dette bokprosjekt i 1994, det skulle være ferdig i 2005 til etatens 150 års jubileum.
Dette skulle være en totalhistorie over telekommunikasjonens utvikling i Norge frem til i dag.
Prosjektet ble delt i tre bind for tre tidsfaser.
Prosjektet ble totalfinansiert av Televerket.
Stoffet i bøkene synes stort sett å være en referering av foreliggende arkivmateriell og tidligere nedskrevne meninger om telekommunikasjonens betydning for samfunnet.
Televerket som sosial maktfaktor før og tildels etter krigen er ikke berørt.
Makt/prestisjekampen etter krigen mellom Televerket på ene side og Forsvaret med de to store telefilosofene Palmstrøm og Rørholdt på andre side var til tider brutal og fikk store følger.
Uten at disse kunne bli enig på hvilke måte landet skulle knyttes sammen rent sambandsmessig, ble resultatet, to delte og uavhengige telekommunikasjonsselskaper, Televerket og Forsvarets Fellessamband.
Grunnpilarene i denne maktkampen var spørsmålet om benyttelse av den konservative metode med bruk av kabelanlegg eller de nyutviklede metoder ved bruk av radiolinjesystemer.
Ennå før denne prinsippsak var ferdigdiskutert mellom partene hadde Forsvaret ved hjelp av NATO-midler bygget opp et selvstendig sambandsnett over hele landet mellom syd og nord og øst og vest.
Televerket kom imidlertid etter med den nye teknologi og fikk etter hvert en tilhørende teleteknisk organisasjon på høyt nivå.
Televerket fikk videre flere vanskelige prinsippsaker som tildels fikk konsekvenser man gjerne skulle vært foruten.
En av disse og kanskje den tyngste var spørsmålet og striden om hvem som skulle stå som ansvarlig byggherre for utbygning av kringkastings- og fjernsynsutbygningen i Norge, Televerket eller NRK. Her var det virkelig tung prestisje.
Televerket vant denne kampen, men NRK aksepterte avgjørelsen aldri og forsøkte langt inn i prosjektperioden å reversere avgjørelsen.
Denne avgjørelse god eller dårlig er lite interessant. Ingen av disse organisasjoner var på noen måte kvalifisert til å gjennomføre dette prosjekt på en ansvarlig måte. Disse begge kunne alt om tilhørende elektronikk, frekvenser og senderposisjoner. De kunne intet om teknologien i dette store prosjekt.
Begge parter fikk klar beskjed fra kjente eksperter på dette området, om at de nå var ute på tur i ukjent farvann. Dette skulle også vise seg å være riktig og få fatale følger.
Uten å forstyrre mønsteret i denne fremstilling skal her refereres til Redaktøren av bok 2, hvor han i en av de få passuser vedrørende dette prosjekt sier:
”Gjennomføringen av utbygningen viser likevel at Telegrafverket klarte å organisere den kompliserte oppgaven godt"
Jeg har svart i min betenkning til bøkene: "Televerket organiserte ikke dette prosjekt, ingen organiserte dette prosjekt, Prosjektet ble improvisert fra først til sist"-
De forskjellige problemfaser i prosjektet og deres innflytelse for det totale resultat.
- Klima, is og sne med de store overraskelser.
- Klima, vind og vindformer, med de forskningsmessige overraskelser.
- Atkomstproblemer. Mangel på løsninger med de fatale konsekvenser.
- Sikkerhetssvikt og ansvar- også med fatale konsekvenser.
- Kontoret/Administrasjonen og dets innvirkning på resultatet.
KLIMA, IS OG SNE
I første fase av prosjektet hvor de første problemer kom frem i dagen, oppstod en viss uro både i det nyopprettede kontor og i etaten forøvrig. Eksempelvis når man for Lønahorgi 1400 moh. ved Voss, skulle bygge en kraftlinje frem til den fremtidige stasjonen. Linjen ble bygget av kraftlaget etter høyeste beregningsgrad i forskriftene.
Ferdig kraftlinje ble totalt radert ut av is i løpet av vinteren.
En forsterket utgave led den samme skjebne den påfølgende vinter.
Et tredje og fjerde forsøk ble gjennomført, med tunge konstruksjoner og investeringer.
Linjen kom aldri i drift.
Et forsøk med direkte luftspenn frem til toppen fra leside står i drift den dag i dag.
Et generelt problem i denne forbindelse, ikke bare for Lønahorgi, var at meteorologiske institutt ikke kunne stille eksperter til disposisjon under institusjonens ansvar. Denne tjeneste ville betinge en omfattende forskning.
En meteorolog ble engasjert på privat basis, men dette var ikke tilstrekkelig når de store klimaproblemene viste seg senere.
VINDFORHOLD, STØRRELSE OG KARAKTER
Først må her sies, at man hadde et lykketreff ved at man på grunn av dårlig økonomi fant ut å bygge provisoriske anlegg på de utpekte stasjonspunkter med barakker og enkle antennebærere.
Her ble gitt mulighet til å registrere og erfare de klimaforhold som skulle være grunnlag for dimensjoneringen av de permanente konstruksjoner.
Dette var et velkomment varsku.
Vindforhold, størrelse og karakter fikk en først tilfredsstillende oversikt over etter forskningsforsøk ved Gausta 1845 mon. og Vega 730 moh.
På dette tidspunkt hadde en oppnådd å etablere en ekspertgruppe med
omfattende ekspertise fra Met.institutt; Sintef, og konsulenter fra inn-
og utland med ekspertise i statikk og dynamikk.
Den nye konsulent gruppen fungerte i realiteten som et vedheng til kontoret med utvidede fullmakter og et omfattende budsjett. Gruppen talte i perioder hele 20 personer. Resultatene man kom frem til var interessante, de hadde avgjørende betydning i prosjektet men i betydelig grad også utover dette.
Undersøkelsene ble publisert i norske og utenlandske tekniske publikasjoner.
Måleresultatene ved de mest utsatte toppene var overraskende og iblant sjokkerende sett i forhold til de forskriftsmessige verdier.
For Vega, Jetta og Gausta har man nå et beregningsmessig grunnlag for vind lik 70 m/sek. Altså rundt 250 km/h. som kan sees i relasjon til de store orkanstyrker på Floridakysten.
De høye vindstyrker var imidlertid ikke problemet alene. Konstruksjonenes svingemulighet /tverrsvingninger ble også belyst fra nye synsvinkler. Vanligvis forstyrres disse fenomener (tverrsvingninger) ved en øket vind og tilhørende turbulens. Dette viste seg å være en sannhet med modifikasjoner.
Denne økende modererende turbulens viste seg formelig å opphøre ved totalt frittliggende konstruksjoner som eksempel Gausta, Vealøs og Jetta., men ikke for Vega med de høye vindstyrker. Her hadde man Vegatindene som naboer og som bevirket som en nyttig turbulensforstyrrer.
Meget omfattende modifikasjoner av tårnanleggene var nødvendig før tretthetsprosessen ble utløst og brøt ned konstruksjonene. På Gaustatoppen viste disse målinger og analyser at tårnet ville ha en
levetid på 3 år. Etter to år ble konstruksjonen forsterket etter at de meget tunge stålvangene allerede hadde begynt å få omfattende sprekkeskader.
En flere tonns svingedemper ble deretter montert i toppen av tårn.
De samme forløp hadde man på Jetta, Kistefjell og Troll tind.
På Vega har man som nevnt en annen form for vindproblem, forhåpentlig nå under kontroll etter at det ca. 120 m. høye betongtårn har fått overtrukket en ny betongkappe.
På Vega hørte man skremmende høye knuselyder i betongkappens innside, ved høye vindstyrker.
Den eksklusive konsulentgruppe har fungert og anleggene på verdens hardeste senderpunkter fungerer den dag i dag.
ATKOMST
Atkomstforståelse som problem, var en av administrasjonens akilleshæler.
Alle stasjoner har i dag et atkomstsystem, vei eller taubane. Dette er en driftsmessig nødvendighet.
Administrasjonen hadde i starten av prosjektet det villedende syn at der hvor man hadde bygget en provisorisk taubane, der skulle man ikke bygge vei. Dette gjaldt svært mange anlegg.
Administrasjonen forstod altså ikke på dette tidspunkt at man ville være avhengig av atkomst for å kunne drive de tunge stasjonene.
Det burde også ha vært innlysende og forstå at de store anleggene ville bli mer rasjonelt oppført ved at en vei ble ført frem før arbeid på toppene ble påbegynt, anlegg som betinget enorme mengder med tilført materiell, og betinget videre store personforskyvninger opp og ned fra toppene.
Flere av stasjonene var i anlegg minst 3 år med forskyvning av 100 talls personer. Dette veiløse system ble for altfor mange en dødsvei.
Redaktøren for bok 2 har en referanse fra Jahrens bok som sier:
" To teknikere måtte dra ut for å rette en feil på Kistefjell 1004 moh. i et forrykende uvær i 1963. Ankomsten til fjelltoppen gikk gjennom en smal åpning som måtte forseres på ski vinterstid. Hvis man ikke fant denne åpningen, var sjansen stor for a falle utfor høye og bratte skrenter. Da de ikke fant åpningen, måtte de snu etter flere forsøk."
Historien er interessant og viser klarsyn fra rutinerte personer. De visste at de iblant måtte snu.
Hva tenkte denne såkalte villfarne administrasjonen som ikke behøvde etablere et sikkert atkomst system.
Mente de at alle disse, gjerne 1000 forskjellige personer, arbeidere montører osv. skulle være i besittelse av denne erfaringsmessige teft.
Enkelte, av disse toppene var djevelsk å bestige både opp og ned. Mange gikk seg vill og fikk problemer.
Dette var et fundamentalt feilskjær av administrasjonen.
. En mann omkom alene på tur opp.
. En mann omkom alene på tur ned.
. En mann omkom ved fall fra en prov. taubane.
. En mann ble skadet etter nedfiring fra samme taubane.
. En kontrollingeniør ble funnet død i terreng med bakhode mot en sten.
Flere hundre personer slengte seg på disse provisoriske taubanene av redsel for å gå i et totalt ukjent terreng.
Dette var, for å gjenta det et fundamentalt feilskjær fra administrasjonens side. Byggherre skulle vært ansvarlig for all personbefordring frem og tilbake til anleggsstedene.
I et parallellprosjekt i det nordlige Canada hadde man dette som låst regel.
Noen i kontoret skjønte at all den tilfeldige personforskyvning til anleggene fra mindre firmaer langs hele landet øket faren for ulykker i fjellet. Disse aktiviteter dreiet seg om elektriske og ventilasjonsmessige installasjoner. Omfanget kunne anslagsvis være 3-400 dagsverk pr. stasjon delt opp i perioder.
Disse oppdrag etter et forskriftsmessig arrangement ville også betinge et omfattende kontrollsystem ved alle disse suksessive besøk. Til tross for brudd på Televerkets forskrifter ble nå opprettet spesialgrupper som var spesialister på oppdraget og gjorde kontrollsystemet mer enkelt. Dessuten var disse grupper trenet for fjellvandring.
Arrangementet ble akseptert av revisjon, men resulterte nok en gang i skriftlig anmerkning fra administrasjonen om overtredelse av kontorets fullmakter. Denne løsning var også inspirert fra Canadisk driftsystem.
SIKKERHETSSVIKT OG ANSVAR
Det ble etter hvert mange ulykker og dødsfall i dette prosjektet. Etter min oppfatning kan ikke alle disse tilfeller betraktes som rene ulykker, som tilfeller hvor montører faller ned fra master., men betraktes som drap.
hvor sikkerhetssystemet som lå under byggherrens ansvar, var totalt fraværende og i visse tilfeller lå som dødsfeller som eksempelvis i Gulen tilfelle.
Det groveste tilfelle hvor jeg bruker utrykket drap er hendelsen på Brosviksåta 720 moh. i Gulen kommune hvor inspektør Brynjuld Tvedt ble drept 7.mai 1959 Han var ute for å inspisere det provisoriske anlegget før senderen ble satt på luften.
Han ble utsatt for to forskjellige grove sikkerhetsbrudd som ble utløst samtidig. Her var heller ikke i denne kritiske stund lagt frem telefon til toppanlegget.
Hans gjenværende kone og tre små barn fikk aldri erstatning. Fru Tvedt og hennes far forsøkte i 10 år å oppnå en form for erstatning. Deres advokatvenn frarådet dem i gå videre med bemerkningen ”Televerket kan ruinere dere”.
To dager etter dødsfallet ble tjenestetelefon i hjemmet demontert. Man måtte ha full kontroll.
Statsarkivar Yngve Nedrebø i Bergen meddeler at saken er fjernet ut fra arkivet av ukjent grunn.
I en av mine henvendelser til konsernledelsen har jeg bemerket at her var mange
URIAS poster i dette prosjektet. Teknikere/ Ingeniører som var postert alene ved de provisoriske senderpunkter, i brakker på de villeste fjelltopper. De klarte seg forbausende bra disse Parker og Arildsen som de gjerne hette.
På en helikopterbefaring til Kistefjell 1004 moh. I Troms viste det seg at utstyrsbarakken var totalt borte, begravd av snefonner. På stupkanten satt imidlertid Arildsen på en sammenspikret trekasse. Denne fungerte som fluktvei gjennom taket på barakke.
Det gikk oftest bra med disse utpostene, men ikke alltid. På nabostasjonen Trolltind 845 moh. Hadde administrasjonen postert en mann alene på kanten av Trolltindstupet. Han var tilfeldig valgt utenfor denne tjeneste og var uerfaren. Han skulle utenfor en morgen. Natten hadde forandret tråkkemulighetene og han ble funnet 300 meter under toppen.
Man kan gjerne kalle dette uhell. Jeg vil betrakte det som drap, tatt i betraktning total neglisjering av sikkerhet for en alene og uerfaren person.
Et annet drap var der en ung gutt får anledning til fri atkomst frem til taubanenes vendehjul. Gutten ble totalt maltraktert.
Taubanen lå under konsesjonerte sikkerhetsregler.
Gutten som ble slått i hjel ved nedrigging av taubane på Kistefjell. Drap eller uhell?
2 mann døde ved transportuhell på Vealøs.
2 mann døde ved transportuhell på Makkaur/ Skorge.
1 mann ble invalid. Fall under mastearbeid.
Lang rekke arbeidsuhell med langtidsskader.
Jeg har ikke klart å registrere noen form for erstatning i noen tilfeller.
I disse dager er et søksmål om refundering av tapt arbeidsfortjeneste ved arbeidsuhell (fall i veiløst terreng) avklart ved avslag. Denne kontrollingeniør har en klar rekord i antall klatreturer til omhandlede fjelltopper. Ingen paragraf passet for tid og sted. Saken har løpt over fire år.
KONTORET (Kringkastingskontoret.)
Kringkastingskontoret var nyetablert for å dekke denne utbygnings funksjon.
Kontoret var oppdelt i tillegg til kontorsjef, Anleggsavdeling, Planavdeling og Driftsavdeling.
De fleste i kontoret var nye og ukjent for hverandre. De var dyktig på hvert sitt område med spesialiteter for det elektroniske felt i vid forstand.
På dette tidspunkt hadde man ingen eksperter for gjennomføring av de forestående anleggsprosjekter.
I kontoret hadde man en dyktig fremtidsrettet kapasitet, men bare en.
I tillegg til å være dyktig hadde han en ubehagelig egenskap, nemlig å etablere uvenner. Han kom fra NRK og var programmert til å mislike teleadministrasjonen, som han iblant behandlet med forakt.
Den første del av anleggsvirksomheten kjørte han igjennom målrettet og var fra første dag oppmerksom på at målene ikke kunne nåes uten ekspertise på høyeste plan.
Han hadde en klar holdning ved oppretting av sideordnede ekspertgrupper og så nødvendigheten av omfattende forskning for å nå målsetningen.
Han fungerte som kontorsjef lenge før han formelt hadde overtatt fra sin forgjenger.
Han kalte seg selv utbygningssjef. Under hans ledelse ble kontoret delt opp i sympatigrupper. Kontoret fungerte saksmessig meget godt og de ønskede tidsmessige resultater ble innfridd.
Etter at han gikk av i 1971 fikk man en forventet urolig prestisjekamp hvor mer eller mindre dyktige kontorledere fulgte hverandre i rask rekkefølge.
Dette var medaljens forside. Neumann burde forøvrig fått en utmerkelse, men da trenger man venner.
Nå begynte de store tekniske problemer i prosjektet, klimabilled med de mange varianter som nå ble grunnlag for forskning.
Samtidig kom den forventede uro i kontoret og administrasjonen så nå sin mulighet for delstyring av kontor og prosjekt. Dette endte som forventet med hoderulling og refselser.
Det som nå muliggjorde prosjektgjennomføringen, fra kan man si, et kontor i krise, var den etablerte konsulentgruppe, som etter hvert nå fikk store fullmakter.
Deler av det administrative ansvar ble også nå overført til denne gruppe, slik at sakene ikke skulle drukne i uro og prestisjestrid.
Flere notater ble etter hvert mottatt med tekst: Kontoret har overtrådt sine fullmakter.
Etter hvert oppnådde man resultater i-prosjektet som etter omfattende forskning var meget tilfredsstillende.
Det store prosjekt nærmet seg nå fullføring, men overstyringen hadde nå tatt overhånd og man fikk et nytt element i prosjektet etter så mange år. Rettsaker og entreprenørkonkurser. Dette var ulogisk etter kontorets opprinnelige ydmyke filosofi, som nå var forstyrret.
Televerket ved Kringkastingskontoret var nå ferdig med dette fabelprosjekt.
Mange undret seg over, hvorfor så meget gikk så galt, arbeidsulykker, døde osv.
Prosjektet var ofte ute av styring, og man bør innrømme at en total sikkerhetsfilosofi ikke fantes.
- Er det så vanskelig å innrømme dette?
Kringkastingssjef Elster holdt en av sine store taler ved anleggenes ferdigstilling på Britannia i Trondheim. Her var ingen representant fra Televerkets Administrasjon til stede.
I slutten av 70 årene gjenstod et hovedprosjekt. Utbygningen av AM anleggene for dekning av nordmenn i utlandet, sjøfolk og fiskeriene.
En gruppe fra Televerket undersøkte den ønskede og marginale plassering av nye anlegg. Konklusjonen ble: Bastøy- Kvitsøy/Sveio- Smøla og Vanna.
Denne sak hadde vært behandlet i Stortinget over 2 perioder før den ble vedtatt. Første fase var gjennomføring av Kvitsøy/Sveio. Forprosjekt og prosjektering gikk over 4 år og anleggene ble gjennomført i løpet av 3 år.
Prosjektet var et meget vellykket samarbeidsprosjekt mellom Kringkastingskontoret og øvrige avdelinger i Televerket.
Prosjektet ble styrt av en prosjektgruppe på fire fra Kringkastingskontoret under en styringsgruppe på 3, kontorsjef for Kringkastingskontoret, sjef for Radioteknisk avd. og seksjonssjef for den nye byggegruppen i Televerket.
Prosjektet var eksemplarisk og var tett besøkt av utenlandske gjester.
Statsministeren fremla instruks for sikkerhetsnivå, og i dag kan sies at et atombombesikkert anlegg ble forprosjektert for plassering på Sveio. I Europa fantes et slikt anlegg.
Anlegget ble åpnet med Samferdselsminister og alle styrende ledd i Teledirektoratet og NRK.
Underlig at her ikke fantes plass i historiebøkene, ikke en setning.
Festen er nå over, men konfrontasjonsstriden mot kontoret er ikke over og det må være en passende avslutning for mitt MEMORANDUM av 25.oktober 2007.-
RESUME
Som man forstår så er disse omtalte prosjekter overmåte interessant, ikke minst rent teknologisk.
Grunnen for at disse anlegg står i drift fremdeles skyldes mangt og meget.
Jeg vil under alle omstendigheter gi en vesentlig del av æren til alle deltagende konsulenter og ekspertteam som var ukuelig hele tiden.
Og jeg vil selvfølgelig i samme forbindelse minne alle som kom bort i tjenesten.
Hele dette kapittel over så mange år, med utbygning av kringkasting og fjernsyn, kringkasting for nordmenn i utlandet (Kvitsøy/Sveio), den enorme utbygning av radiolinjesystemer til stasjonene og ellers rundt hele landet, med de så mange positive og negative overraskelser
Burde ikke alt dette vært en del av den nedskrevne historie. Disse kapitler kunne fulgt opp flere hundre sider i bøkene om telekommunikasjon.
Disse prosjekter er tross alt de største som noen gang er gjennomført i Televerkets historie.
Mitt spørsmål til konsernledelsen og personlig til konsernsjef Baksaas.
Måtte man tie hele historien i hjel, for å unngå de ubehagelige tidsfaser som er så vanskelig å svare for. Dette var Televerkets maktmønster i mange år, nå er vi i 2007 og når organisasjonen har vært så dristig at de har bedt om å få blottlagt sin historie, så må man ta konsekvensene av dette. Noen må imidlertid ha skjønt at noe var ute av kontroll.
Noen i kontoret fikk skriftlig invitasjon av redaktørene for å delta i studiegrupper. Dette ble stoppet, vi visste for meget.
Jeg har ikke tenkt å kritisere Redaktørene for denne haltende historiefortellingen over den mest interessante periode i Televerkets historie.
Jeg vil bare som avslutning på mitt engasjement i denne saken be konsernsjef Baksaas om å LA HOVMOD FARE i denne tragiske sak. Lytt heller til en av våre store:
" DU SKAL IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL,
DEN URETT SOM IKKE RAMMER DEG SELV "
Haslum, 25. oktober 2007
Alexander Valen
Vedlagte fotografier viser:
TROLLTIND 845 moh., REINSFJELL 1000 moh., GULEN 730 moh., VEALØS 530 moh., TRONFJELL 1655 moh., GAUSTA 1845 moh., VEGA 728 moh.
Vedlagt liste over:
DØDSULYKKER/ ARBEIDSULYKKER I TJENESTEN.
