Dessuten historien om mannen som ikke ville innordne seg etter Televerkets, i denne forbindelse, rigide administrasjonssystem, og historien om den fundamentale mangel på sikkerhetssystemer i organisasjonen, og de mange tragiske eksempler på dette.
Man kan si at Televerket hadde seks viktige utbygnings / utviklingsfaser etter krigen.
• Utbygging av kringkasting og fjernsyn
• Utbygging av et nasjonalt radiolinjesystem
• Etablering av mobiltjeneste
• Etablering av kringkastingstjenesten for nordmenn i utlandet
• Etablering av digitalsystem for telefoni
• Omorganisering fra direktorat til et børsnotert konsern
Historiebøkene som nå er utgitt i 3 bind, gir en utmerket oversikt over det formelle spillet mellom offentlige myndigheter, NRK, Televerket og de forskjellige fraksjonsenhetene.
Etter å ha gått gjennom de tre bindene, kan man spørre seg om historien kanskje burde begrense seg til slike faktiske informasjoner.
Bind III har i tillegg til fakta gitt et detaljert bilde av forskjellige teoretiske utfordringer, praktiske arbeidsformer og livet rundt dette. Videre fremkommer et navngitt persongalleri over til en viss grad av personligheter, som har vært med på å dandere etaten til nye former.
Når vi håndterer en historie som strekker seg over så lange tidsfaser, burde man kanskje være mer forsiktig med å gi karakterer til navngitte personer, uten at man samtidig viser til deres tilhørende prestasjonsnivåer. Forskjellige vinklinger fra ulike forfattere, har også lett for å bringe ubalanse i dette synet.
Jeg savner løpende tidsbilder i bind II til tross for ovennevnte bemerkning.
Man har i bok II fire av seks omtalte aktivitetsfaser.
• Det store Radiolinjeprosjektet som i et overraskende tempo ble gjennomført på en profesjonell måte. Dette ble gjennomført av en gruppe unge ingeniører (de fleste sivilingeniører) under ledelse av kontorsjef Forberg. Man har hørt lite om disse, de laget lite støy rundt seg. Flere av disse gikk bort i relativt ung alder. Med hensyn til nevnte prestasjonsnivå så burde samtlige i denne gruppen fått navnene sine på trykk. Ironisk nok ble det gjengitt et bilde i bok II av en radiolinjestasjon, men dette var jo en av forsvarets. Riktige bilder finnes i tusentall.
• Det som også overrasker er at man har oversett totalt en av de største og mest markante personligheter i etterkrigstidens televerk. Mannen som satte Televerket som organisasjon på sidelinjen ved utbyggingen av kringkasting og fjernsyn, Thomas Neumann.
Denne utbyggingen som løp over mer enn 25 år, og som hadde en investeringsramme på 4 milliarder kroner (95 kroner) var det største og mest intrikate anleggsprosjekt i Televerkets historie.
Dette temaet er behandlet i bok II ved noen få passuser, hvor man fra Jahrens bok refererer noen antilogier, ment for messeprat, blandet med noen løse referanser om dødsfall fra arbeidsulykker. Dette er respektløs tale.
Videre sier forfatteren, mot bedre vitende:
”Gjennomføring av utbyggingen viser likevel at Telegrafverket klarte å organisere denne kompliserte oppgaven godt”.
Forfatteren skal skrive historie, ikke fabulere den.
Televerket organiserte ikke denne utbyggingen, ingen organiserte den. Utbyggingen ble improvisert fra start til slutt, og til dels i kaotiske former. Det fantes blant annet ikke nødvendige sikkerhetsforanstaltninger. Man kunne ikke håndtere slike problemer, for de var uvante og ukjente i systemene til Televerket, dette var nemlig ekstremt vanskelig anleggsarbeid i høyfjellet. De tragiske tosifrede dødsrater forteller sin egen historie.
En relasjon til kaoset gjenspeiles i det forhold at man i byggeperioden hadde hele syv forskjellige kontorledere.
Under halvparten av disse (1) var kvalifisert til å administrere anleggsarbeider av denne kategori. Den ene var ansatt som støydemper, men ville dessverre ikke stå lenger enn lovet periode.
I den samme perioden ble radiolinjesystemet bygget opp, dette kontoret hadde i samme periode én leder til han gikk av med pensjon.
Man kan kanskje etter denne beskrivelsen undres over hvordan de omfangsrike og kompliserte anleggene kunne bli etablert. Følgende historie forteller dette:
Televerket og NRK var begge rent prestisjemessig interessert i å stå som byggherre for denne utbyggingen. Ingen av partene var kvalifiserte for oppgaven og de kjente ikke på noen måte konsekvensene av å stå som egen byggherre.
Ingen av partene hadde analysert økonomi, tidsfaser, vanskelighetsgrad og sikkerhet.
Det eneste som var klart i prosjektet var frekvenser og anleggsposisjoner.
Televerket ble valgt og et eget kontor (Kringkastningskontoret) ble opprettet med tre avdelinger og et eget sekretariat.
Kontorets dominante figurer var kontorsjef Bjerkmann og anleggssjef Neumann. Kontoret lå under Radioteknisk avdeling.
Disse to herrer var lojale overfor NRK og gjorde det tidlig klart overfor Radioteknisk sjef Søberg, at kontoret ville stå fritt i forhold til Televerkets administrasjon, spesielt i spørsmål om undertegning av kontrakter og dokumenter forøvrig.
Prosjektet ble påbegynt med noen permanente anlegg i lavlandet og en del provisoriske anlegg i høyfjellet. Dette med provisoriske anlegg i første fase viste seg å være gunstig på flere måter. På denne måten fikk man registrert beregningsforutsetninger, selv om dette gjerne ble i brutale former. Egentlige grunn var begrenset økonomi i denne byggefasen.
Etter noen vintre med provisorier fikk man suksessivt de store overraskelsene som varslet at prosjektet ikke kunne gjennomføres med de tenkte forutsetninger.
Snømengder, islaster, og vindstyrker med turbulensforhold som i størrelse var hinsides de normale normgrenser.
På Vega ble det registrert 60m/sek mot maks i normalregistrering 45m/sek. Hvor også turbulensforholdene her var av ukjent størrelse.
Isbelastningene på Lønahorgi ved Voss er den dag i dag undervisningsstoff for meteorologer verden over.
Fenomenene og erfaringene rundt dette temaet er tilbørlig publisert i utenlandsk teknisk litteratur.
For om mulig å gjennomføre dette prosjektet med de foreliggende rapporter fra de provisoriske anleggene og ekspertuttalelser i denne forbindelse ble det opprettet en konsulentgruppe med tre konsulentkontorer, Bonde&Co., JKS, Rambøl&Hannemann og arbeidsgrupper fra Meteorologisk institutt og fra SINTEF. Konsulentgruppen ble på sikt, relativt selvstyrt.
Til tross for denne solide ekspertise ville det være en umulighet å gjennomføre anleggsarbeidene i henhold til statens og Televerkets vanlige normer.
Kontoret fikk imidlertid etablert en avtale med Industridepartementet, og kontakt i Riksrevisjonen gjorde det mulig å opprette avtaler / kontrakter med få utvalgte firmaer, uten at disse ville bli skjøvet til side i en fri konkurranse.
På dette grunnlaget, altså med en eksklusiv teknisk ekspertise og erfarne entreprenører, ble det etter hvert ferdigstilt anlegg med et meget høyt sikkerhetsnivå, rent teknisk.
Denne ukonvensjonelle arbeidsformen gikk rent teknisk relativt bra under Thomas Neumann.
Avdelingsledelsen, Mortensen og Veastad, etter Søberg, registrerte de påfallende gode tekniske resultatene og fant ingen grunn for å gripe inn i systemløsningen. Selv om man absolutt ikke fulgte Televerkets instrukssystem.
Tiden gikk og Neumann skulle trekke seg tilbake, 70 år gammel.
Noe før Neumanns avgang møtte daværende personaldirektør opp på kontoret. Han skulle avslutte og ville si takk for godt samarbeid. – Neumann åpnet døren, pekte på utgangen og sa: ”Vi har intet å takke hverandre for”. Dette var symptomatisk i forholdet mellom Neumann og Teleadministrasjonen.
Neumann gikk av i oktober 1971. Toppsjiktet i NRK og Televerket møtte opp på Continental. Taler ble avholdt av Ustvedt, Øvregaard og Mortensen mv. Neumann ble lovet utmerkelser for den store innsatsen. Etter at champagnen var tømt var festen slutt, og Neumann glemt.
Hva ville skje etter Neumanns avgang? Anleggene gikk foreløpig sin gang, den sterke tekniske konsulentgruppen var stort sett selvstyrt og var bare avhengig av minimal styring. Entreprenører og involverte firmaer hadde relativt langsiktige avtaler og var mindre avhengige av nye instrukser. Dette var en opparbeidet forutsetning som dessverre etter hvert fikk svakheter grunnet nye fraksjonsgrupper uten styring i kontoret.
De to følgende sjefer i kontoret hadde kort funksjonstid, og her oppstod det tilløp til kaos. Avdelingsdirektør Mortensen satt inn en utmerket støydemper som dessverre ikke ville stå i stillingen lenger enn avtalt tid.
En ung og uerfaren sivilingeniør ble ansatt, men etter en ubehagelig konfrontasjon med nok en ny avdelingssjef (etter Veastad) var karrieren hans slutt ved det kontoret. I løpet av påfølgende dag var en ny sjef funnet blant kontorpersonalet, etter at nestleder hadde sagt nei. En sympatisk fyr, men like uerfaren som forannevnte.
Altså halvparten av omtalte syv kontorledere var totalt ukvalifiserte for denne lederstillingen.
Dette var uomtvistelig en periode med kaostilstander, men det skulle bli verre.
Jeg skal ikke dvele ved saken vedrørende alle arbeidsulykkene, men det må være klart for alle at en organisasjon med ansvar for så omfattende prosjekter, fra ende til annen i landet, vil være avhengig av stabilt lederskap og et støtteorgan som kan vurdere sikkerhetssituasjoner. Dette apparatet fantes ikke, og som nevnt fantes heller ikke lederskapet.
Her manglet koordinerende enheter og kontrollingeniører / arbeidsledere ved anleggene hvor man kunne ha ganske mange arbeidsoperasjoner i tillegg til hovedentreprenøren. Heller ingen koordinering av personforflytning frem og tilbake til anleggene vinterstid og uten vei.
Ansvarsforhold for alle arbeidsulykker har for mange kollegaer ligget som et åpent sår.
Hvem skulle stilles til ansvar?
Imidlertid var prosjektene som etter hvert ble ferdigstilt av en meget høy teknisk standard. Resultater og løsninger ble publisert i utenlandsk litteratur, men publisering her hjemme var ikke aktuelt.
Heller ikke nå ved den store historiefortellingen oppnår man annet enn uakseptable fraser og feilinformasjoner.
Som nevnt, misserene var ikke over.
Etter konfrontasjonen mellom den nye avdelingssjefen og den unge sivilingeniøren, skulle også det viltre kontoret (Kringkastningskontoret) tilbake til ordensformer under Teledirektoratet.
Samtlige gitte dispensasjoner ble inndratt og underlagt et kontrollsystem.
Den nye avdelingssjefen ble rådet til å vente et par år med justeringen. Man hadde to tunge anleggsoppgaver klare for anbud, de to siste i den tunge klassen. Det var tårnanlegget på Storhogen i Sogn, 1170 m.o.h. og forsterkning av tårnet på Vega, 730 m.o.h.
Etter et åpent, begrenset anbud ble våre tre ekspertfirmaer underbydd. Kontrakten gikk til store og relativt erfarne firmaer.
Tre kontrollingeniører ble engasjert for å være føre var.
Det hele gikk imidlertid som man hadde forventet og fryktet.
Entreprenøren for Storhogen gikk konkurs før anlegget var ferdigstilt og følgelig ble man belastet med et uferdig tårn, og dessuten med til dels mindreverdige betongarbeider. Justeringen av disse betongkonstruksjoner var et marearbeid i mange år fremover.
Videre forløp saken med rettskrav både fra og mot entreprenør.
For Vega gjorde Veidekke en utmerket jobb, men det ble en ubehagelig tapsforretning. Firmaet fulgte opp med force majeure krav, i henhold til uforutsett klima.
De juridiske forhold ble imidlertid avklart ved en utmerket bistand fra Juridisk kontor.
Dette var tilleggsproblemer som skulle ha vært unødvendige. Avdelingssjefen var håpløst uerfaren på samme nivå som tidligere omtalte kontorledere. Her skulle man imidlertid statuere et eksempel på hvordan kontoret nå skulle fungere. Han kunne vanskelig kritiseres, han hadde bare fulgt regelverket i etaten, men riktignok uten særlig visdom.
Hendelsesforløpet ved disse to anleggene skulle vise klart at de gitte dispensasjoner var et nødvendig unntak for å løse disse spesielle oppgaver.
Forfatteren bør vite, at uten sivilingeniør Thomas Neumann i startfasen ville dette prosjektet vært en total fiasko for Televerket / direktoratet, og prosjektet var, som nevnt, ikke organisert, men improvisert fra ende til annen med alle de konsekvenser som dette medførte.
Vega var et interessant prosjekt. Persontaubane frem til toppen og tunnel videre inn i stasjonen. Samtlige antenner for fjernsyn og kringkastning er beskyttet under plastkonstruksjoner.
Etter de mange klimaregistreringene var det klart at tillatte sikkerhetsgrenser kunne være overskredet. Hele ekspertgruppen deltok i denne overraskende analyse.
Videre langtidsregistreringer i tårnanlegg, og på toppen for øvrig, viste at konstruksjonen var 45% overbelastet i forhold til de gitte forutsetninger.
Resultatet var at hele tårnkonstruksjonen måtte forsterkes med utvidelse av tårnvegg.
I tårnet hadde man i lengre tid registrert et lydnivå varierende etter vindstyrke og form. På øya kalte man dette Vegakonserten. I tårnveggen registrerte man lydkarakteren som viste seg å komme fra betongknusing.
De forskjellige registreringer i tårnet og på fjelltoppen resulterte i at tårnet måtte forsterkes.
De veritable turbulentkreftene mot tårnet var ekselerert ved Vegatindene på siden av hovedtoppen.
På Gaustatoppen hadde man også problemer, underlig nok av motsatt karakter. På Vega var det de gigantiske turbulentforholdene som maksimerte problemene, mens man på Gaustatoppen fikk oppleve det motsatte. Fjellet ligger så høyt og fritt at turbulens ikke opptrer før ved meget høye vindstyrker. Det vil si at tårnet får svinge fritt og uforstyrret alt for lenge og utover tillatt svingegrense.
En registreringspost ble omgående montert i tårntoppen ved Rambøl&Hannemann, som hadde dimensjonert tårnet. Der registrerte man ved filming svingesystemet og utslag relatert til vindstyrke.
Analysering av disse opptak kunne fortelle at tårnet ville ha maksimalt tre års levetid. Etter to år hadde man revnesystemer i vangekonstruksjonen som viste 20 % brudd.
Vanger i tårn, 4 stk-diam. 230 mm kompakt stål.
Tårnet ble forsterket og i dag fungerer en 1,2 tonns demper i tårntoppen som sørger for forstyrrelser / turbulens ved høye vindstyrker. For Vega er det Vegatindene som utgjør denne funksjonen.
Ettersom hovedanleggene i kjeden rent funksjonsmessig kunne sies å være fullført, inviterte NRK ved Kringkastningssjef Elster, til en feststund i Trondheim. Ingen representanter fra Teledirektoratet var til stede, bortsett fra representanter fra Kringkastingskontoret.
I denne perioden ble det også bygget kort- og mellombølgeprosjekter på Kvitsøy og Sveio for nordmenn i utlandet.
Dette prosjektet hadde vært diskutert i Stortinget over flere perioder.
Etter anmodning fra statsministerens kontor skulle det også prosjekteres et sikret anlegg. Et atombombesikkert kortbølgeanlegg ble forprosjektert for å ligge på Sveio. Et slikt anlegg var allerede i drift i Sveits.
Anleggene Kvitsøy og Sveio ble gjennomført ved en prosjektgruppe på fire fra Kringkastningskontoret og i tillegg en styringsgruppe på tre bestående av kontorsjefen, avdelingssjefen, og seksjonssjefen for det nye byggeorganet i Televerket.
Gjennomføringen var vellykket og ble innviet ved Statsråden og representanter fra NRK og Teledirektoratet i 1982.
Denne utbyggingen er nevnt ved en enkel bisetning i bokprosjektet tilknyttet en uttalelse om Fredrikstad kringkaster.
Bildemateriell i forbindelse med utbygningene forefinnes ikke i noen av de tre bind.
Hermansen tok ikke bilder fra Telenors digitaliseringsprosess med ved børspromoteringen i New York. Et gigantisk bilde av senderstasjonen på Trolltind dominerte derimot fasaden på NASDAQ bygningen.
Professor Rambøl, København, har betraktelige teknisk/filosofiske utredninger vedr. fjernsynsutbyggingen i de norske fjell, og han avslutter med å si:
”Teledirektoratet har ikke blot foldet hænderne og adventet hva der kunne skje, men har
energisk sat ind med forskning – og mange penge, for ved målinger og registreringer at samle viden ikke alene om lokale, men også om generelle fænomener.
Resultaterne er nedfældet i en diger konsekvensrapport: Antennebærekonstruksjoner for NRK – anlegg.
Det må konstateres, at den insats for forskningen med de resultater der er fældet ned i konsekvensrapporten vil have avgjørende betydning for utformingen af fremtidens antennebærekonstruksjoner.”
Samtlige anlegg ble solgt og overført fra NRK til Telenor i 1995.
Kalkulert verdi: 4 milliarder, minus 50 % for tid og elde.
Note (1) -Neumann/ Melvær/ Ødegård-
Haslum 2006- Alexander Valen.
Ved disse anleggene omkom 6 personer i arbeidsulykker:
TROLLTIND 845 m.o.h.
KISTEFJELL 1004 m.o.h.
REINSFJELL 1000 m.o.h.
GULEN 730 m.o.h.
VEALØS 530 m.o.h.
TRONFJELL 1655 m.o.h.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar