UTBYGGING AV KRINGKASTINGSNETTET
I PERIODEN 1961 - 1991

• SLIK JEG SÅ DET

• SLIK BLE PROSJEKTENHETENE FORMET TIL ET PROSJEKT

• SLIK BLE PROSJEKTET GJENNOMFØRT

• DERFOR BLE HISTORIEN IKKE SKREVET

• KOMMENTARER TIL BRENNPUNKT

PROSJEKTERING OG GJENNOMFØRING AV NRKS PLANER FOR UTBYGGING AV KRINGKASTING OG FJERNSYN



Organisasjonsplan

Departementet vedtok at utbyggingen skulle skje i Televerkets regi . NRKs styre motsatte seg denne plan, de ville administrere utbyggingen i egen regi.

Oppbyggingen begynte i 1955. Et kontor, Kringkastingskontoret ble etablert under Radioteknisk avdeling i Televerket.
De tekniske ledere av avdelingen i denne periode var: Søberg, Mortensen, Veastad og Gustad.

Kontoret ble delt opp i 3 grupper med en kontorsjef. Kontorsjef- Bjerkmann / Anlegg - Neumann / Plan - Juel Pedersen / Drift - Muhrmann.

Ca. 50 ingeniører, tildels fremmede for hverandre, ble delt i gruppene. Etter forståelige gnisninger mellom fremmede med vidt forskjellig utdanning og erfaring, falt det hele til ro.

Gjennomføringsplan

Frekvensplaner og utbyggingspunkter var alle klarlagt, vesentlig ved kartstudier.

Anleggsavdelingen ved Neumann påbegynte anleggsutbygging ved hjelp av en arkitekt og en konsulent for planlegging av bygninger og kraftlinjer til toppene. Et kjent firma for bygging av master, danske Rambøll & Hannemann var engasjert som en konsekvens av deres kjente prosjekt ved masteleveransen fra Danmark til AM stasjonen på Kløfta. Dette viste seg å være et tilfeldig og godt bekjentskap.

Man startet nå med kraftlinjer og senderstasjoner. Erfaringene var mange, men skuffelsene kom på rekke og rad.
I kraftlinjeprosjektene fikk man dessverre ikke bistand fra Meteorologisk institutt. Instituttet hadde ingen kapasitet til forskning. En Meteorolog Råstad bidro en del.

For å illustrere problemene, fra Voss til Lønahorgi skulle bygges en kraftlinje. For å være sikre ble stedets elektrisitetsverk engasjert for byggingen. Etter første vinter var linjen helt borte. Ny sterkere linje ble bygget fire ganger med økte dimensjoner hver gang. Linjen kom aldri i drift. Denne kraftlinjeutbyggingen ble internasjonalt kjent ved de fleste meteorologiske institutter.
En meteorolog foreslo et linjespenn frem til toppen fra motsatt side. Denne linje står i drift den dag i dag.

Bygging av stasjoner ble også påbegynt. En dyktig arkitekt fikk bygget småtårn på en rekke topper. Disse var inspirert av varder. Deler av et tysk tårnprosjekt ble også bygget. Denne perioden var altfor impulsiv og bare delvis vellykket.

Revidert gjennomføringsplan

Jeg kom fra Canada og et lignende prosjekt. Jeg ble fra Meteorologisk institutt anmodet om å ta en periode i Kringkastingskontoret. Jeg hadde sikkert noen impulser å by dem. Jeg hadde faktisk for flere år siden vært konsulent for anleggslederen Neumann. Vi hadde således ingen kommunikasjonsproblemer.

Jeg fortalte Neumann at de manglet den viktigste gruppen i kontoret. Gruppen som skulle forestå prosjektering og utbygging av anlegg- og byggsiden i prosjektet. Neumann og kontorsjefen var helt enige og man la frem en justert kontorplan for avdelingsledelsen.
Sjefen her forstod lite av dette og man fikk kun bevilget en bygningsingeniør.
Dette var Martin Stensland, som ble en suveren prosjekt- og kontrollingeniør.

Jeg foreslo for de herrer at vi skulle glemme de gitte forutsetninger og kjøpe opp en organisasjonsgruppe, ta ut kjente konsulentenheter og etablere en samlet ansvarsgruppe. For å ha et solidaritetsmønster, ble alt som het konsulentansvar kuttet bort. Her var bare et byggherreansvar. Til tider var denne gruppe oppe i 20 personer.

Gruppen så slik ut:
• Rambøll & Hannemann
• Bonde & Co - Gunnar Folkestad
• JKS – Per Knutsen og Jon Holmøy
• Meteorologisk Institutt – Knut Harstvedt.
• Sintef - Jens Jakob Jensen
• Arkitekt Kiær – Ingar Guldbrandsen
• Prosjektkontroll - Martin Stensland
• Koordineringsansvarlig - Alexander Valen

Gruppen besto fra 1961 i 30 år til 1991. Da ble gruppen i grove trekk splittet opp ved inntreden av den siste avdelingsdirektøren.

Denne gruppe prosjekterte disse prosjektenhetene som i visse faser er ingeniørkunst, publisert og anerkjent internasjonalt.

Det store problem denne gruppe møtte var klimaet i alle varianter. Man forstod raskt at man her måtte se på det grunnleggende i forskriftsystemet. Man etablerte 3 meteorologiske stasjoner, på Vega, Vealøs og Gaustatoppen. Resultater fra disse registreringene viste helt nye dimensjoner i vindstyrker og det som var like interessant, en revidert forståelse av vindformer.
Stabile vindstrømmer resulterer ofte i problematiske tverrsvingninger.

Umiddelbare reaksjoner her var sikkerhetsnivået i allerede etablerte konstruksjoner. Tårnet på Vega fikk etablert en ekstra betongkappe fra bunn til topp. Ved Vealøs ble hele ståldelen med antenner løftet ned ved hjelp av et helikopter tilkalt fra Sveits. Dette var et av de prosjektene hvor teori og forståelse ikke harmonerte.Omtalte prosjektgruppe hadde opphørt på dette tidspunkt. Dette forhold er verdt en egen studie.

Jeg vil her tillate meg å minne avdøde Sverre Walland, som på eget ansvar tilkalte et stort helikopter fra Sveits, for å hindre at hele mastekonstruksjonen falt ned. Denne operasjonen kostet over 1 million kroner.

Tårnet på Gaustatoppen var også under observasjon etter de nye klimavurderinger.
Den enestående forsker Mohr fra København laget en betenkning på bakgrunn av observasjoner, som ble gjennomført på konstruksjonen.
En nøktern utredning ble mottatt, som fortalte at dette solide ståltårn ville ha en levetid på 3 år. Umiddelbare undersøkelser viste at degenereringen var satt i gang med bruddsoner i hver vange på hele 35 mm.
Siden har mange av de bestående betongtårn blitt forsterket med ekstra betongkapper.

Ved anvendelse av høyverdig stål i de dristigste stålkonstruksjonene, fikk man en garantitvist med svenske Bulten, som resulterte i en rettssak. Denne rettsaken utløste deretter et felles forskningsprosjekt.

En omfattende forskningsrapport foreligger over dette tema.
Denne gir grunnlag for avbenyttelse av høyverdig stål på gitte konstruksjoner.

Denne begrensede oppsummering er for å vise at denne nye gruppe ( nr. 4 i kontoret), gjorde en enestående forskningsinnstas, som er grunnlag for revidering av foreliggende meteorologiske data og tekniske forskrifter.

Som et interessant bilde: Forskriftene sier maksimal vind 45 m/sek. Ved den meteorologiske stasjonen på Vega har det blitt registrert 75 m/sek. (Merk: her er det kvadratiske forhold mellom vindstyrke og belastning.) Videre har man ved denne stasjonen samlet interessante data vedrørende vindformer, som har stor betydning for runde konstruksjoner.
Runde høye konstruksjoner har vanskeligheter med å holde seg i ro og man bruker da gjerne dempearrangementer. Se på kontrolltårnet på Gardermoen, dette tårn er alt annet enn rundt. Erfaringer fra omtalte utbyggininger har vist vei og gitt resultater.

Betraktelige mengder med hefter og bøker foreligger fra ovennevnte arbeids- og forskningsprosess. Deler av dette er publisert i utenlandske tidskrifter.

Avhengighet mellom forskningsprosjektering og ferdig produkt

Gamlemsveten ble igangsatt med prosjektering allerede i 1960. Det meteorologiske grunnlag for dette prosjekt var basert på synsing. Meteorologisk institutt hadde ikke kapasitet. Det som ble mønsteret her var erfaringene fra Lønahorgi og de fire kraftlinjer som aldri ble stående.
Disse erfaringer ble intuitivt overført til Gamlemsveten. Masteprosjektet som er oppført etter prosjektering i 1960, er et gigantprosjekt som ikke på noen måte harmonerer med klimaet på Gamlemsveten.

Dette for å illustrere verdien av forskning under ekstreme klimaforhold. Her var det altså overdimensjonering, i andre tilfeller feildimensjonering i motsatt retning.

Prosjektene står i dag i en enestående tilstand, på grunn av suksessiv forskning og det høye nivået på konstruktørene.

Det må ikke her glemmes at forskjøvet økonomi ga en tilfeldig gevinst. Man måtte bygge ut provisoriske anlegg både for radio og fjernsyn. Disse anleggene ga oss mulighet til på forhånd å registrere klimaforhold, som ellers ville kunne bli vanskelig å håndtere.

Kraftlinjer falt ned ikke bare på Lønahorgi, dette problem møtte man helst i høyfjellsonen.
Etter hvert taklet man også dette som følge av forskning. Man ble nødsaget til å anlegge kabler på de mest ekstreme fjellstrekninger. Problemet var at høye master tiltrakk seg overspenninger som gjerne forplantet seg til høyspentkablene som deretter resulterte i kabelpunkteringer og brudd. Etter hvert forsket man seg frem til lavisolerte kabler som tillot nødvendige punkteringer, ganske utrolig men sant. Man var imidlertid avhengig av ledende masse i kabelgrøftene som ga muligheter for spredning og demping. Muhrmann var tidligere kabelingeniør, han styrte denne saken og koordinerte problemet med kabelleverandører.

I kontoret hadde man nå etablert et ganske enestående miljø hvor det ble forsket på alle områder der problemer i høyfjellet ga oss overraskelser. Internasjonalt hadde man øynene åpne for disse nyvinninger. De løpende kontorsjefer Bjerkmann, Neumann og Melvær var meget engasjerte i denne løsningsform over de løpende problemer.

Gjennomføring av prosjektene etter ny prosjektmodell

Man visste på et tidlig tidspunkt at sikkerheten ved gjennomføring av prosjektet ville bli avgjørende for at prosjektet skulle bli vellykket. Man hadde allerede Gulensaken, som var en hendelse i den provisoriske periode. Man var klar over at jo flere løse tamper man hadde i disse uoversiktlige fjellområder, jo mer ville sikkerheten bli rokket.
Man ønsket derfor minst mulig uoversiktlige firmaengasjeringer.

På dette grunnlag gikk Neumann og jeg til Industridepartementet og oppnådde å få nødvendige dispensasjoner for avvikelser fra de vanlige norske normer. Denne avvikelsen som ble gitt, aksepterte ikke Televerket og som senere vil bli nevnt, så ble dette dispensasjonsarrangement avbrutt av Televerket på en ganske brutal måte.

Planen var nå å etablere en anbudskonkurranse mellom 3-4 toppkvalifiserte firmaer. Dette var hovedentreprisen. Man hadde tunge arbeidsprosesser utover dette. Meget omfattende ventilasjons- og elektriske installasjoner over flere perioder på hvert anlegg. Dette var aktiviteter, som ville betinge kontrollører fra byggherren ved hver arbeidsoperasjon.

I disse tilfeller ble det etablert supergrupper, med hele landet som arbeidsområde. De var toppkvalifiserte, trygge i fjellet og sparte byggherren for nødvendige kontrollsystemer.
Dette arrangement ble også notert som ulovlig av administrasjonen.

Disse arbeidsenhetene gjennomførte en utrolig arbeidsprosess gjennom 30 år og med ydmykhet kan jeg nevne at gjennom denne perioden hadde man ingen arbeidsulykker av alvorlig karakter, ved disse arbeidsaktiviteter.

I tillegg til disse hovedaktiviteter hadde man et mangfold av arbeidsprosesser, som dessverre fikk altfor lite tilsyn og oppmerksomhet.

Den tyngste arbeidsprosessen på flere utbyggingspunkter var utført av mastemontørene, en gruppe montører som jeg betraktet som Televerkets ryggrad. De drev med mastemontasjer, antenner, feedere og plastmontasjer. Ved de tyngste anlegg kunne dette være en arbeidsprosess som gikk over 3 år. Disse montørene arbeidet selvstendig uten overoppsyn, heller ikke sikkerhetsmessig.

Det bør her sies at det vellykkede arbeidsmønsteret med omtalte dispensasjoner, som aldri ble akseptert av Televerket, opphørte når man hadde to prosjekter gjenstående.
Disse var forsterkning av tårn på Vega og nytt tårn på Storhogen i Sogn.

Den fjerde Radiotekniske direktør gjorde entre og meddelte at fra nå av skulle alt foregå etter forskriftene, alternativet var over og ut. De to siste anleggene ble følgelig sendt ut på åpent anbud og sluttresultatet ble tre rettssaker, en konkurs og et uferdig tårn. Denne mann sa opp de to dyktigste i kontoret, den ene riktignok ved en misforståelse. I Kontoret hadde flere etablert sin egen ulykkesforsikring av erfaring, men denne dekket jo ikke mot personlig ubalanse i systemet.

I denne prosessen opphørte også supergruppene.

Skulle man skrive mer om disse anleggene, så måtte det være for å hedre alle desom kom bort eller ble skadet. De fikk aldri noen heder fra denne underlige og forvirrede arbeidsgiver, Televerket.

AM Anleggene – Kvitsøy - Sveio

Anleggene ble prosjektert ved en prosjektgruppe bestående av Valen, Qvigstad, Nordbye og Johnsen. Disse var underlagt en styringsgruppe bestående av Melvær, Veastad og Medalen. Anleggene var meget vellykkede både funksjons- og prosjektsmessig. Kvitsøy ble åpnet av Samferdselsministeren ved en festlighet i Stavanger. Sveio ble åpnet påfølgende år.
Disse prosjekter var Televerkets største og mest interessante over hele dens periode.

Hvorfor ble ikke alle disse prosjekter omtalt i Televerkets 3-binds historie, utgitt i 2006?

Jeg har ovenfor i enkelthet oppsummert det historiske forløp, prosjekt- og gjennomføringsmessig. Her er ikke berørt alle tragedier i prosjektet, med mange døde og skadde. Televerkets tragiske reaksjoner på disse forhold er skissemessig beskrevet tidligere. Disse forhold er grunn for at denne tunge og omfangsrike Televerksperiode ikke kunne bli skrevet av redaktørene.
Dette er særlig to helt uavhengige forhold, som jeg skal komme tilbake til.

Det at saken ikke tålte belysning, har både tidligere generaldirektør i Telenor Tormod Hermansen og Kringkastningssjefen reagert på. Det ble av sistnevnte vedtatt at det uklare og uforståelige i saken skulle belyses ved et innlegg i Brennpunkt. Et program ble laget med Gulen senderstasjon som utgangspunkt. På Gulen hadde man et av de mest tragiske dødsfall i hele utbyggingsperioden, hvor en driftsingeniør ble drept og i tillegg holdt ansvarlig for hendelsen uten at saken ble rettslig belyst. Her er i prosjektet mange skjulte dødsfall og ulykker, men Gulen ble valgt rent symbolsk. Dette program ga en innholdsrik forståelse for baksidene i dette prosjektet. NRK skal ha kompliment også for sin saklighet.

NRK må være balansert og de hadde også en representant for Telenor med i programmet.
Dette var mediemannen Taule. Hans motiv var på forhånd klart, nemlig å dempe denne saken i forhold til Telenor.

Dette var ikke så enkelt i forhold til den modige redaktør Bodil Voldmo Sachse. TauIe fikk imidlertid noen sluttreplikker som brakte saken i ubalanse. Spesielt i forhold til den rammede familie fra Gulen, som var pålagt enorme byrder både økonomisk og følelsesmessig.

Her sier han i en utrolig banal bemerkning, at han forstår familiens situasjon og at det ikke er for sent. Dette er en skolert bemerkning. Det han i realiteten sier, er at det ikke er for sent og at hun må gjerne fortsette sin 10 år lange kamp for å få saken rettslig belyst.

Han kunne derimot sagt, at det ikke var for sent og at han ville ta saken opp med sine foresatte for rettslig belysning.

Jeg hadde en telefonsamtale med en av toppene i etaten, som åpent sa at de ansvarlige i Telenor ikke engang gadd å se programmet. Mediemannen gjorde jobben. Herr Taule hadde også en annen utålelig bemerkning, om at ”dette var da og at slikt ville ikke ha skjedd i dag”. Dette var imidlertid rent tåkeprat og jeg minnet ham om Vassdragsvesenets historie, blant annetTokkeutbygningen hvor man den gang hadde flere ulykker med dødelig utfall. Disse forhold ble ordnet opp ved en ansvarlig byggherre, med erstatninger og en ærefull minnelund.

Miseren fortsatte i programmet og ved neste forsvar ble alvoret i saken dempet.

Avdelingsdirektøren for Arbeidstilsynet for Vestlandet, fru Birkeland følger opp herr Taule og sier som representant for arbeidstilsynet at "Den gang var regelverket helt annerledes og at en slik type ulykke ville ha blitt gransket på en helt annen måte idag”.

Jeg vil bemerke overfor fru Birkeland, at dette tilfelle Gulen ikke var fra Middelalderen, men fra moderne tid hvor det norske rettsvesen fungerte slik som i dag.

Drapssaker dengang, altså i 1959 var like fullverdige og alvorlige som de er i dag. Hun kan ikke bare desavuere arbeidsmetodene fra sin nære fortid, men bør forklare seg og beklage forholdet, etter at hun har gjennomgått sin sekretærassistents rapport fra Gulen, som ble skrevet to uker etter ulykken og er datert Bergen, ikke Gulen. Jeg har kommentert rapporten i min reviderte betenkning III under min blogg. Dersom hun leser rapporten, vil hun sikkert i sin saklighet tenke på utrykket dilletanteri.

Når de ansvarlige i Arbeidstilsynet har registrert at man i en åtteårsperiode fra 1959 til 1967 hadde 5 drapssaker ved fem taubaner, har de naturlig nok spurt seg hvordan dette kunne skje ved et statlig byggeprosjekt. Jeg kan svare på dette spørsmål.

Anleggene var: Gulen 1959 / Reinsfjell 1963 / Horva 1965 / Hafjell 1965 / Kistefjell 1967.

Televerket var et stort forvaltningsorgan med flere tusen ansatte over hele landet. I deres hovedfunksjon vet vi at de var meget dyktige og effektive. I forbindelse med disse nevnte omfattende bygge- og anleggsprosjekter, hadde Televerket ingen erfaring.

For eksempel lå det formelle konsesjonsansvaret for taubaneanlegget under Radioteknisk avdeling. Det reelle ansvar fantes ikke. Det samme var tilfellet for kontroll og inspeksjonsansvar. Her fantes ikke en eneste person det kunne refereres til. Dette er bakgrunnen for tilfeldighetene i ulykkene.

Man kan ikke i dag bare betegne dette som ”gamIedager”. Dette dreier seg om lureri fra Televerket og dårskap fra Arbeidstilsynet, (referer Gulen rapport). Arbeidstilsynet kan i dag ordne opp i sitt eget rot, få det rettsbelyst og konfrontere Telenor. Jeg vet at dette er illusjoner. Jeg forventer intet fra Telenors representant herr Taule. Han er jo bare et uansvarlig talerør. Men jeg forventer faktisk, på vegne av alle pårørende som så programmet og som reagerte spontant etter sending, en beklagelse fra fru Birkeland ved Arbeidstilsynet på Vestlandet.

Hun representerer rettsvesenet og rettsystemet skal vi ha respekt for.

Brennpunkt var et interessant og orienterende program, men den tenkte spissformulering ble borte ved den tette engasjering fra Telenors mann, bygget opp av en Avdelingsdirektør ved Arbeidstilsynet, som forsøkte å dempe skadeeffektene. Ikke for de pårørende, men for hennes egen organisasjon. Dette uten at noen, i dialogs form, fikk anledning til å forstyrre deres, etter min oppfatning, flåsete og livsfjerne begreper.

Redaktørene for ”Norsk telehistorie” kunne ikke skrive om kringkastingsprosjektet. De ville blitt involvert i rene kriminalvurderinger, med flere drap som ikke var klarlagt.
Tidligere generaldirektør i Telenor, Tormod Hermansen var ansvarlig for bokprosjektet. Hermansen reagerte på at historien om kringkastingsutbyggingen uteble og skrev til redaktørene. Et forslag fra redaktørene ble fremlagt Hermansen, om at det kanskje var en idé å lage en studieundersøkelse ved en del fagstudenter.

Her er en mer fargerik historie om hvorfor dette NRK prosjekt aldri kom frem til redaktørene. Man hadde en årelang strid mellom NRK og Televerket, samt Riksantikvaren. Televerket hadde i samarbeid med Riksantikvaren oppnådd fredning av Askøy Kringkaster. NRK ved Alfred Andersen akseptert ikke dette uten videre. Det ville bli en økonomisk belastning for NRK. De engasjerte et tungt advokatfirma. Juristene der forstod etter hvert ingenting og Alfred Andersen engasjerte meg som rådgiver i saken. Jeg involverte Rambøll og Hannemann, som bestemte at mastene måtte ned, justeres og galvaniseres. Departementråden aksepterte dette på betingelse om atmastene skulle reises igjen To 150 meter høye master ble lagt i bakken. Jeg visste at mastene ikke kunne reises igjen og måtte derfor tre ut av konsultasjonsgruppen, som hadde forpliktet seg. Riksantikvaren engasjerte et konsulentfirma som foretok en gjennomregning i forhold til de nye forskrifter. Konklusjonen var klar, mastene var i orden.
I et møte i departementet styrt av departementsråden ble konsulentens modell vist.

Etter en kort brifing med konsulenten, overrakte jeg departementsråden et notat fra meg, som medlem av ISO-gruppen i denne sak. Mitt notat var bekreftet av formann i ISO- gruppen. Notatet forklarte at her ikke var forutsetninger for å reise mastene igjen. Her var ingen gjeldende forskrifter som dekket dette tilfellet.

Man hadde i saken nemlig et forhold som ikke var påaktet hverken før eller etter fredning. Området på Askøy hvor de to 150 m. mastene stod, var et areal på ca. 300 x 500 meter, fallvinkelen tatt i betraktning. Dette området var meget ettertraktet etter krigen og nå fullstendig utbygget med boliger, for det meste eneboliger.
Televerket forvaltet området og var ansvarlig for drift. Televerket burde visst at ingen reguleringsparagraf gir tillatelse til å bygge beboelseshus under bardunerte master. Dette var grunnlaget for mitt notat, som ble overrakt departementråden ved omtalte møte. Etter dette erklærte departementsråden fredning av Askøy Kringkaster, som opphevet og møtet ble hevet.

Her var formelig et livsverk gått i grus. Foreliggende korrespondanse viser at både Kringkastingskontoret og Televerket hadde akseptert grunnlaget for fredning.

De ansvarlige i Televerket for Askøysaken var også ansvarlige for informasjonsflyt fra omtalte hovedprosjekt til bokforfatterne. Studiegrupper og kontakter opphørte. Jeg oversendte en del historiestoff til forfatterne via denne kontakt gruppen. Jeg fikk svar tilbake over et personlig julekort med beskjed om at mine informasjoner var lagt i en skuff og ville bli forevist dersom noen etterspurte disse.

Denne totale informasjonssvikt ovenfor Redaktørene og deres manglende sans for krimhistorier i denne forbindelse, gir tilstrekkelig grunn for frikjennelse fra forsømmelser. Men for all del la ikke BI studenter forsøke å finne ut av alle disse miserene. Jeg mener imidlertid at denne story ville vært den mest interessante i hele trebindsverket.

Tryvannstårnet

Prosjektet ble etablert ved en prosjektgruppe utgått fra Forsvarsdepartementet. Dette var i 1955. Utgangspunktet var Forsvarets planer om etablering av en radiolinjekjede fra syd til nord. Oberst Rørholdt, den gang den mest suverene sambandsmann i landet, visste at prosjektinteresser lå i tankegangen både for NRK og Televerket. Økonomiske engasjeringer var uaktuelle. Rørholdt inviterte imidlertid begge parter med i prosjektgruppen. Dette ble Neumann og Forberg, begge personlig meget interessert i prosjektet. Ved de ferdige prosjektplaner registrerte man nå at langt over 50% vedrørte NRK og Televerket. Det skal nevnes her at Neumann forlangte plass i topp av mast til en VHF antenne. Dette fikk han ikke, men all ettertid har vist at han hadde så rett . Prosjektet ble bygget ferdig og NRK ble belastet med 50% av anleggskostnadene. Rørholdt spurte altså om deltagelse på en dannet måte, men det var allerede da bestemt fra Forsvarsdepartementet at disse etater skulle inn i tårnet. Sikkerhetsnivået i tårnet var meget høyt.

Senere ble tårnfoten utvidet betraktelig for også å gi plass til utstyr for et TV2 senderanlegg. Skisseplaner forelå også for etablering av nødvendig antennepark. Noe interessant i denne forbindelse har skjedd de siste årene, uten at de ansvarlige ledd i NRK og Telenor har visst om dette forhold.

Tårnet er i ferd med å bli sendermessig avrigget. Alt digitalt utstyr for både TV og radio er omplassert, eller plassert i et helt ubeskyttet anlegg på Tryvannsletta. En vurdering viser at dette anlegget kan legges dødt i løpet av 2 minutter, dersom det blir utsatt for en terrorhandling. Spørsmålet er tatt opp, hva med sikkerhetsvarslet, ”Viktig melding, lytt på Radio”. Ingen vet hvem som står for avsikringen og saken er i disse dager anmeldt til Justisdepartementet.

Økonomi

På oppfordring fra Finansdepartementet ble hele prosjektsystemet rekalkulert. Denne operasjon ble etter avtale utført meget detaljert.
Ernst & Yong engasjerte meg i dette arbeidet. Oppgaven ble gjennomført i forbindelse med salg fra NRK til Televerket.

Det skal bemerkes at vesentlige kostnader ble tatt ut fra kalkylen. Postene var Administrasjon og Konsulentutgifter . Disse poster ville beløpe seg til ca. 40% av totalkostnader. Dokumentasjonene foreligger.

Historiske Dokumenter

Her finnes mengder av foto og film. Dessuten foreligger nå en overmåte interessant tidsstudie over de mer tragiske forhold ved denne utbygging. se NRK – Brennpunkt. Hva er grunnen for disse tragedier? Televerkets administrasjon var totalt uerfaren og ukyndig. Reaksjonene ble oftest følelsesmessig låsing og umotivert vegring. Passende avslutning på denne mistillitserklæring er Neumanns reaksjon da personaldirektøren kom på hans kontor ved hans avgang, for å takke for samarbeidet. Neumann lukket opp døren og sa; ”Vi har intet å takke hverandre for”. Hans utrykk kan her brukes rent generelt i forholdet mellom Kringkastingskontoret og Televerket. Her var lite å takke for.

Videre historieinformasjon
• Den såkalte fjelltopptjenesten, de som holdt de provisoriske senderanlegg i drift under alle værforhold. Her foreligger tydeligvis konsepter.
• Det ville i saken også vært naturlig å fortelle om mastefolkenes operasjoner, som jeg tidligere har omtalt som Televerkets ryggrad.